Når det treffer i mellomgulvet
– En dag hadde jeg samla sammen og panta en del flasker og skulle bruke pantepengene til å unna oss noe ekstra godt å spise. Dattera mi hadde så lyst å holde på pantelappen, så det fikk hun. Da vi nærma oss kassa, oppdaga jeg at hun hadde mista lappen, og vi klarte ikke å finne den igjen. Det var ikke noe anna å gjøre enn å begynne å plukke varer ut av handlevogna. Skulle jeg beholde litt mat til oss eller lørdagsgodt til dattera? Jenta mi, som nettopp hadde vært på Nordmøre, der hun hadde fått en 50-lapp av farmora, forstod at jeg ikke hadde penger og sa: «Mamma, jeg kan betale». Det var sterkt å høre for ei mor.
Heidi takka nei og sa til dattera at den 50-lappen skulle hun bruke på noe til seg selv. Tross alt, tenkte hun, skulle hun alltid klare seg på to brødskiver om dagen i noen dager.
– Vi har aldri råd til å dra på ferie
Da livet snudde brått
Vi skal 26 år tilbake i tid. Det er 1997, Heidi er 25 år og aleinemor til ei jente på to år, hun er i full jobb, og livet ser i grunnen ut til endelig å gå på skinner. For det hadde starta litt humpete:
– Jeg ble ikke akkurat født med noen sølvskje i munnen, for å si det slik, og jeg hadde surra noen år. En del år seinere, da jeg var 34, fikk jeg påvist at jeg hadde ADHD, og det er nok en av grunnene til jeg slet med å samle meg. Men det visste jeg ikke på denne tida, da jeg endelig hadde klart å fullføre yrkesskolen og kommet meg i full jobb.
Framtida så i grunnen ganske lys ut, og Heidi bestemte seg for å gå i banken og be om lån til å kjøpe et gammelt hus i Vestnes, der hun bodde på den tida.
– Til da hadde jeg bare leid, men det er jo penger ut av vinduet, så jeg ville gjerne betale på mitt eget i stedet. Den gangen var det jo bare å gå i banken, ta en prat med saksbehandleren, og så fikk du lån. Og det gjorde jeg, forteller hun. Jeg husker den fantastiske følelsen da jeg sto med jenta mi på hoften og låste meg inn i vårt eget hus 10. august i 1997, en dato som jeg aldri kommer til å glemme.
Kort etter smalt det. Heidi gikk på en skikkelig trøkk, kroppen sa stopp både fysisk og psykisk, hun ble sykmeldt og kom seg aldri skikkelig til hektene igjen. Hun ble ufør. Og til tross for at hun ble syk kort før hun ble 26 år, kom hun ikke med i Ung ufør-ordninga, som er en betydelig bedre ytelse enn man får når man blir ufør etter at man har fylt 26.
– Hadde trygdekontoret regna inn de første åtte ukene jeg var sykmeldt, så hadde jeg kommet inn under Ung ufør. Men det gjorde de ikke, og jeg vet faktisk ikke hvorfor. Jeg var for syk til at jeg orka å ta opp kampen mot dem. For man skal jammen være frisk for å være syk!
Ski til jul!
Men Heidi har også en historie fra en gang hun virkelig ble sett av noen i sosialsystemet:
– Da det nærma seg jul i 201, måtte jeg oppsøke sosialkontoret. Det var trasig, men jeg så ikke enden på noe som helst. Saksbehandleren spurte meg hva dattera mi ønska seg til jul, og jeg svarte «Ski – men det har jeg jo ikke råd til.» Da sa hun «Selvsagt skal dattera di ha ski!» – og det fikk hun! Du skulle sett hvor glad hun ble da hun åpna pakken med skia på julaften! Faktisk har vi de skia fortsatt, som et minne.
Pengene Heidi fikk fra sosialkontoret denne førjulsdagen, var ikke bare til ski, men også til å skape en god jul på alle måter for seg og dattera:
– Jeg følte meg nesten som en millionær da jeg gikk fra sosialkontoret den dagen! Egentlig var det jo ikke så veldig mye penger, men for meg kjentes det slik. Det var helt fantastisk å kunne gå på butikken og handle både godteri og noe ekstra godt pålegg. Men jeg hadde ikke samvittighet til å bruke opp alt i jula, så jeg fikk faktisk pengene til å rekke godt inn i februar.
Sulten hele tida
Hele tida var det viktigste for Heidi at dattera skulle ha det hun trengte. Hun nedprioriterte seg selv og gikk ofte sulten. Men det var det ingen som visste eller kunne se på henne:
– Det er mange som går rundt og er sultne, men man ser det ikke på dem. Fattigdommen er ikke så synlig som før, for de fleste er som meg, som aldri har gått med hullete klær eller skittent og fett år. Men jeg var ofte ekstremt sulten når jeg la meg om kvelden, og det var ikke sjelden jeg gikk to dager helt uten mat.
Hun forteller at hun mange ganger stod med fiskestanga på Kjøpstad i Tresfjorden og håpte på fisk til middag. Alt de spiste av brød, bakte hun selv. Og hun var kreativ med det de kjøpte og spiste:
– Dattera mi var veldig glad i viltgryte, men kjøtt hadde jeg nesten aldri råd til. Heldigvis har jenta mi aldri vært kresen, så jeg kjøpte lever og hadde i gryta i stedet, og hun var like fornøyd med det, minnes Heidi.
Familiefattigdom
«Barnefattigdom» er et begrep hun ikke liker, for det er ikke bare barna som er fattige, men hele familien, poengterer hun. Familiefattigdom er et mer dekkende ord.
– Nå er det stadig flere som er i en livssituasjon der de normalt ikke skulle være fattige, men som likevel blir det. Fattigdom skaper utenforskap, det fører til mobbing og uførhet – og i verste fall til at folk tar livet av seg. Alt dette koster samfunnet dyrt, og jeg er redd vi kommer til å få en lang bølge av elendighet nå.
Heidi setter pris på de hjelpetiltaka som fins, men mener at de ikke hjelper på de grunnleggende problemene:
– Fritidskort med gratis aktiviteter er fint på mange måter, men man får ikke det samholdet med klassen eller skolemiljøet som andre får. Det er også fint at mange idrettslag tilbyr familier med dårlig økonomi å slippe å betale medlemskontingent, men det hjelper bare så lite når utstyret er så kostbart, sier hun.
Holdt på huset
De åra Heidi og dattera bodde på Vestnes, hadde hun hele tida et mål om å holde på det gamle huset. Hun visste at økonomien ville bli enda dårligere om hun ble tvunget ut på leiemarkedet. Og å holde på huset, det klarte hun – men det var tøft:
– I en periode ble strømmen stengt, det var 12 grader innendørs og vi satt med vinterklær på oss, husker hun.
Heidi forteller at hun hele tida var opptatt av at selv om de hadde veldig lite penger, så skulle hun og datteren likevel gjøre hyggelige ting sammen. En sommer, for eksempel, lånte de båten til farfaren hennes, dro ut til Gjermundnesholmen og slo opp telt. Det var en billig ferie, men veldig fin:
– Året etter tok min daværende kjæreste oss med på ei ukes ferie til Kypros. Sydentur var ikke noe dattera mi var vant med, men i ettertid er det ferien på Gjermundnesholmen hun husker best og har de beste minnene fra. Fattigdom handler ikke om å ha råd til sydenferie eller ikke, så jeg ble skikkelig provosert da TV2-nyhetene i påsken i år hadde et ti minutter langt innslag om folk som ikke hadde råd til å dra til Syden! Samtidig som det satt mennesker og frøs i kommunale leiligheter i Oslo fordi de ikke hadde råd til strøm!
Lite forståelse i skolen
Generelt synes Heidi det er en manglende forståelse i samfunnet for hvordan det er å være fattig. Ikke minst gjelder dette i skolen, der klasseturer, leirskoler og ulike utflukter i teorien skal være gratis, men på langt nær er det.
– Lærerne forventer at alle elevene har ski og skøyter – og i alle fall en sykkel! Men det er det faktisk ikke alle som har. Når klassen skal på tur, blir forskjellene på de elevene som har god økonomi og de som ikke har det, veldig tydelige. En gang ble jeg oppringt av læreren til dattera mi som spurte meg om hvorfor hun bare hadde med seg 200 kroner i lommepenger på leirskole! Jeg hadde oppfatta at kommunen skulle sponse hver elev med 500 kroner, så jeg trodde at hun hadde 700 å rutte med, men der hadde jeg visst misforstått. Uansett hadde jeg ikke hatt mer penger å sende med henne, forteller hun.
En løsning som vil gjøre det enklere for elever fra fattige familier, mener Heidi, er om alle skoler hadde fått en utstyrspool der elevene kunne låne sykkel, ski, skøyter og anna fritidsutstyr når de skal ha skoleutflukter og -aktiviteter.
Et anna eksempel på at en del lærere mangler forståelse for at noen av elevene kommer fra familier med veldig lite penger, er når de får i oppgave å skrive om ferieopplevelsene sine når de er tilbake på skolen etter ferien:
– En gang ble historiene til de ulike elevene til og med hengt opp på gangen så alle kunne lese dem! Det var utrolig lite gjennomtenkt, for der kunne man virkelig se de store forskjellene på dem som hadde mye penger og dem som ikke hadde.
Men hun opplevde også at foreldra til de andre elevene kunne være veldig forståelsesfulle:
– Når det skulle være bursdagsselskap, måtte jeg ofte ringe foreldrene til den som hadde dag og fortelle at jeg ikke hadde penger til gaver. Heldigvis ble jeg alltid møtt på en veldig fin måte, og fikk høre at «Det gjør ikke noe, det viktigste er at hun kommer». Det satte jeg så stor pris på! Noe anna jeg ble veldig glad for, var når noen ringte meg og hørte om det var noen klær jeg trengte før de putta dem i Fretex-containeren, forteller hun.
Har det bra i dag
Livssituasjonen til Heidi er mye bedre nå. I 2006 solgte hun huset på Vestnes og flyttet til Sunnmøre. Der begynte hun å få kreftene tilbake, og hun fikk en jobb på H-Vinduet der hun fikk jobbe når hun klarte det, uten at det gikk ut over uførestønaden.
– Jeg må få rette en stor takk til Leif Hofset, som tok inn en ufør alenemor. Jeg tror ikke han var klar over hvor fattig og sulten jeg var, men de 60 000 jeg kunne tjene iåret, var akkurat det som skulle til for at livet ble litt bedre.
I dag er Heidi fornøyd med livet og har det godt, forteller hun:
– For snart 14 år siden traff jeg verdens snilleste mann, og vi har vært samboere de siste 12 åra. Til sammen har vi en og en halv vanlig inntekt, og det er nok til at det går rundt. eg er fortsatt et økonomisk petimeter og har både budsjett og budsjettkonto, men nå har jeg også en sparekonto, det kunne jeg bare drømme om før. Jeg er ikke sulten, og et bursdagsselskap er ingen krise. Vi har også vært på ferie uten at det har gått utover økonomien. Min lille familie har det bra, så rikere kan jeg ikke bli, sier hun blidt.
Også jenta hennes, som for lengst har blitt voksen, har det veldig bra i dag:
– Dattera mi har nå blitt 28 år, er i god jobb og kjører Tesla – men hun driver fortsatt og sjekker billigkroken i butikken! Jeg har spurt henne hva hun føler om barndommen, og da har hun svart at hun ikke har mangla noe. Hun har heller aldri vært vant til å få mye, men jeg var alltid opptatt av at hun ikke skulle bli prega av at jeg hadde dårlig råd. Heldigvis har hun en snill pappa på Nordmøre, og han hjalp til av og til.
Var sliten, sur og sint
Selv om Heidi alltid gjorde sitt beste for at mangelen på penger ikke skulle gå ut over dattera, er det ett punkt der hun føler hun svikta:
– Jeg var mye sliten og sur, og til dels sint, fordi jeg var stressa over økonomien. Det hendte for eksempel at dattera mi fikk kjeft for at hun ikke passa på tinga sine. Det har jeg veldig dårlig samvittighet for i dag, men jeg hadde bare ikke krefter til å være sprudlende og blid hele tida. Kombinasjonen med dårlig økonomi og dårlig helse var ikke bra. Dattera mi og jeg har snakka mye om dette, og hun sier alltid at «Jeg forstår, mamma, du var så sliten.» Det er enkelt for henne å forstå det i dag, men det hadde hun ikke forutsetning for da hun var liten. Jeg skulle ønske jeg kunne ha spolt tilbake tiden og gjort ting annerledes når det gjelder akkurat dét, sier hun ærlig.
Til sist har hun et par råd til andre foreldre som føler at økonomien ikke strekker til til å gi barna det de trenger:
– Det er viktig å lære ungene at ting koster. Ingen barn blir traumatisert av at de ikke får godteri på en onsdag, og man skal ikke tro at man er en dårlig forelder fordi man har dårlig råd. Men det er viktig å være ærlig og si at «Dette har jeg ikke penger til.» Og aller viktigst er det at man gjør kjekke og koselige sammen; det trenger ikke koste så mye, framhever Heidi Hoem Bjurbeck.