Kvinnehelseforsking fikk KIN-gave

På NTNU driver Marianne rundt 50 prosent undervisning og veiledning og 50 prosent med forskning, i hovedsak innen områder som kan knyttes til kvinnehelse og familiehelse.

– Folk skriver master og doktorgrad om mye forskjellig, og som veileder må man være fleksibel, men mitt spesialområde er tema som er retta mot kvinne- og familiehelse. Jeg har blant anna vært med på et forskningsprosjekt for abortutvalget om hvordan kvinner som har møtt i abortnemnd, har opplevd dette. Noen prosjekt der jeg er med som veileder for doktorgradsstipendiater er knytta til overgrepsmottak: Hvordan opplever kvinner å komme dit og hvordan er det å arbeide der.

– En annen stipendiat ser på hvordan man bør møte kvinnene i akuttfasen etter et overgrep: Bør de bli eksponerte for minnene fra overgrepet? I et annet prosjekt undersøker en stipendiat hvordan ammeveiledninga bør foregå, mens i to andre prosjekter skal det undersøkes hvordan familier tar ansvar for henholdsvis premature barn og barn som har vært inne til dagkirurgi, forteller Marianne Kjelsvik.

Kartlegge og utvikle nye prosjekter

Kvinner i Næringslivet har alså valgt å gi hele overskuddet fra den aller første KIN Awards til forsking på kvinnehelse ved NTNU i Ålesund. Inkludert Vipps-gaver fra publikum, endte beløpet på 115 000 kroner.

– Jeg synes det er veldig fint at KIN valgte å se til oss de skulle gi denne gaven. Selv om sykepleiere kanskje ikke regnes som en del av næringslivet, så er det viktig at også sykepleiere kan ha en karriere, komme seg videre, utvikle seg og bety noe ikke bare for dem rundt seg, men også for seg selv. Det er mangel på sykepleiere med master- og doktorgrad i Norge, og vi trenger flere av dem både for å kunne utdanne nye sykepleiere og for å forske på helserelaterte tema. Det at KIN vil gi oss et lite dytt, setter jeg stor pris på, sier Marianne Kjelsvik, som selv har doktorgrad i sykepleie.

Hun forklarer at selv om de som forsker ved NTNU har lønna si, så trenger de driftsmidler for å kartlegge og utvikle nye prosjekter. Dette forutsetter kontakter med andre forskere både i Norge og internasjonalt. Midler trengs for å publisere, delta på konferanser og for å planlegge og gjennomføre større prosjekter. Det er ikke minst viktig nå, da NTNU stadig må skrenke inn og bare har penger til det absolutt nødvendige, poengterer hun.

Veiledning for gravide

Om sin egen bakgrunn forteller Marianne at hun tidlig i karrieren som sykepleier jobba i mange år for Amathea, en veiledningstjeneste for gravide. Etter hvert ville hun lære mer og begynte å lese seg opp på det som fantes av kunnskap om hvordan man veileder gravide kvinner.

– Jeg fant veldig lite om dette temaet, så jeg bestemte meg for å ta en mastergrad. I det forskningsprosjektet intervjua jeg kvinner som var gravide og usikker på om de ville ta abort eller beholde barnet. Etter å ha publisert artikkelen, fikk jeg jobb her på NTNU som universitetslektor og ble oppfordra til å gjøre videre studier på dette temaet. Det la seg til rette for at jeg kunne begynne på en doktorgrad, og jeg reiste rundt i landet og intervjua kvinner som var usikre på om de skulle ta abort eller ikke. I tillegg intervjua jeg helsepersonell på gynekologiske poliklinikker om hvordan det var for dem å forberede disse usikre kvinnene til abort, forteller hun.

De tre viktigste funna i doktorgradsavhandlinga, som hun disputerte for i 2019, oppsummer hun slik:

Mye usikkerhet og ensomhet

– Det første var at mange var veldig usikre på om de var klar til å få barn eller om de kunne bli klar for det. Dette gjaldt ikke bare dem som hadde blitt overraska da de fant ut at de var gravide, men også flere av dem som hadde planlagt graviditeten sin. Dernest var det mange som kjente seg veldig aleine, fordi de opplevde at abort ikke er noe man snakker om. Selv om jeg hadde snakka med mellom tusen og to tusen kvinner om dette som veileder, ble jeg forundra da jeg gikk mer i dybden på dette, sier Marianne.

Hun forteller at da hun spurte kvinnene om det var noen de skulle ønske de kunne ha snakka med, så var svaret ofte «mamma». Selv om de selv var voksne kvinner, flere i 30-årsalderen, så hadde de ikke klart å snakke med mora si om at de vurderte abort, selv om det var det de ønska aller mest. Da hun gjorde et oppfølgingsintervju noen uker seinere, var det flere som endelig hadde tatt mot til seg og faktisk fortalt mora eller noen andre nærstående om aborten.

– I flere tilfeller hadde mora da fortalt at også hun hadde tatt abort, men aldri fortalt om det. Eller det kunne være en søster som sa det samme. Selv om kvinner har hatt rett til å velge å ta abort i snart 50 år, så er det likevel en sterk ensomhetsfølelse og taushet knytta til dette. Det gjelder også i trygge parforhold, der man kanskje har ulike meninger om abort eller ikke. Selv om det er kvinnens rett å ta abort, så følger det også med et ansvar for å velge det som er rett for den enkelte. Det er det vanskelig å bære helt aleine, forklarer Marianne.

Fra greit til ugreit – eller omvendt

Det tredje hovedfunnet i doktorgradsavhandlinga, forteller hun, er at abort også handler om verdier i bevegelse. Man kan gå fra å mene at abort er helt greit til at man synes det er ugreit, eller fra at man aldri kan tenke seg å ta abort selv, til at man synes det er det rette å gjøre.

– Når det gjelder intervjua jeg gjorde med helsepersonell, så kom det fram at mange opplever det som å balansere på ei line når de skal snakke med noen som er usikre på om de skal ta abort eller ikke. De skal ikke si noe som påvirker eller dytter i noen retning, samtidig som de skal støtte og hjelpe, og mange er opptatt av at de ikke skal si feil ord eller noe som kan oppleves som skremmende.

Her er alle vinnerne av KIN Awards 2024 på Løvenvold Theater