«Sett fra krakken min» fra arkivet. Sto på trykk i Nytt i Uka 13. april 2016

Vi forsøkte etter fattig evne å gjøre rede for korfor vi har benker på offentlig sted. Og artikkelen endte med et optimistisk ønske om å gå videre med benkene når tida var moden for det.

Og nå er visst tida moden nok.

På en benk foran steinstøtta med årstallet 1885 på. Årstallet forteller når Byparken blei anlagt. Støtta står på samme plass fremdeles (og med samme årstall inngravert!). Benken og gutten er vekke. – Det var ei enkel form for benk han satt på, sterk og tung som fjell. Det skulle ikke forundre meg om en og annen slik benk fins fremdeles.

Hyllest

Så da vil vi først gi oss hen til en uforbeholden hyllest til benkene i byen. Ja, en hyllest til benkene som er der når vi trenger dem. Benkene som ikke forlanger noe annet av oss enn at vi setter oss ned på dem med den ryggen og den rumpa vi har.

Og der kan vi sitte og se på utsikta, sitte og vente på at nåkken skal komme og sette seg ved siden av oss, sitte og vente på kveldsmørket, sitte og puste ut så vi kommer oss videre til neste benk. Benkene er der, både for den dovne og late og for den kvikke og gjennomtrente….

Her sitter tre stykker og ser og ser og ser på en benk ved Kniven en søndag i begynnelsen av mars i 2016. Personene er ukjente, men benkens form burde vi dra kjensel på: Den ligner litt på benken ved støtta (1885) og kan være bygd etter modell av den gamle, men i et langt ringere material. Foto: Einar Arve Welle

Sortering

Men for dem som ikke er så begeistra for slikt snikk snakk som ovenfor, er det bedre at vi prøver å holde en mer nøktern tale. Vi kunne for eksempel prøve å sortere benkene etter alder - eller kanskje etter farge.

Etter alder blir sorteringa omtrent slik: Gamle, halvgamle og (relativt) nye.

Etter farge blir den slik: Kvite, grønne, gule, trekvite og olja.

Men korfor denne interessen for benker?

Ja, det kan man virkelig spørre om.

Og begynnelsen på et svar kan være at enkelte av oss har en uimotståelig trang til å holde rede på slike bagateller som benker. Og de vet også at benkene ikke blir så bagatellmessig som man skulle tro, især i motsetning til en by UTEN benker!

Viss personene på bildet over hadde reist seg, ville dette skiltet på benken kommet frem. I følge krigshistoriker Jan Olav Flatmark er benken ei gave fra enka etter en britisk flyger som omkom under et flyangrep mot mål i Ålesund. (”Flyoffiser Wilson (Johnny) Ceybird. Drept i kamp i Ålesund den 17. mars 1945. 25 år gammel. En svært modig og fin engelskmann.”)