«Sett fra krakken min» fra arkivet. Sto på trykk i Nytt i Uka 9. mars 2016

De offentlige kan alle sette seg på  - og bli sittende uten at nåkken jager oss vekk. De private kan vi prøve å sette oss på, men vi gjør det i tilfelle litt med hjertet i halsen og i bevisstheten om at vi kan bli jaga om ikke så lenge.

Det er selvfølgelig de offentlige benkene det handler om her.

Kvileplasser …

Benkene er utsatt først og fremst til kvile for trøtte vandrere i byen. (Aller helst er de vel trette – med e -  siden det er i byen dette foregår?) Det er altså til dem som syns de trenger kvile for ryggen, knærne, leggene, haudet, lungene eller kor du ellers blir sliten når du er ute å går.

ør i tida, ja i alle fall før i tida, var det slik at det var mange som gikk bare for å gå. (Nåkken sa vel at de var ute og ”mosjonerte”, tilsvarende ”trimme” no for tida.)  Av og til gikk de lengre enn de egentlig orka, og da var det virkelig vederkvegende å sette seg nedpå litt.

… eller utsiktsplasser

Men en benk var ikke bare en kvileplass. Benkene kunne stå der for utsiktens skyld. Du kunne gå og sette deg på benken og nyte utsikta.

I Gamle Ålesund var det en benk på Tollbuhaugen med en fabelaktig velplassert benk. (Men man må være atskillige år for å ha opplevd den!) Oppe i fjellsida på Aksla, på vei til Fjellstua, er det flere veltrufne utsiktspunkt, og der sto/står det benker. De er så fine at de fortjener betegnelsen ”designbenker” (De står der for så vidt også for at folk skal få igjen pusten etter strabasene med å komme seg oppover.)

Veien som går fra Byparken til Verpingsvika bak fjellet er godt besatt av spaserende, men ingen av dem har satt seg ned på benkene. Vi ser nåkken av dem rett bak den spaserende flokken til venstre på bildet. – Man kan lure på kor folket har tenkt seg – til Breidablik, en tur på kirkegården bak fjellet – (Nordre Kirkegård) – eller til Veiens/eventuelt/ Verdens Ende? Det ville være behov for benker i alle fall. –Bilde tatt ett av de første åra av 1900-tallet.

Ja på Ja-benken

Vi må heller ikke glemme at vi i Ålesund har hatt nåkke som de kalte Ja-benken. Den sto visst et sted inne i Volsdalen og var grønnmalt.

På Aalesunds Museum hadde vi et svært maleri av denne ”Ja-benken”. Og undertegnede fikk i sin første tid som museumsbestyrer vite at dette var det viktigste bildet som fantes blant museets mange tusen andre. For der hadde byens mannlige prominenser en gang sittet – ”og fått sitt ja”, som det blei uttrykt. Og hans hjertes utkårne slo øynene blygt ned, rødmet og sa naturligvis ja på Ja-benken…..

Eller var det spenninga med om svaret blei ”ja” eller ”nei”, som var poenget med å kalle den Ja- benken? Den som fikk ”nei” på Ja-benken kunne bare strekke våpen en gang for alle?

Utforminga

Nåkken av benkene er utforma med forsiringer og gjennombrutte endestykker, kunstferdige bein og rygger, og du skulle tro treskjærere hadde brukt mesteparten av et arbeidsliv til å få fullført en enkelt benk ! - Du kan se eksempler på dette på de kvite benkene på bildet fra Byparken øverst på sida.

Men når det gjelder andre, synes det å være det praktiske som er det overordna prinsipp. De skal sittes på, de skal ikke være til pynt. – Eksempler på slike benker kan du se på bildet nederst, det fra Verpingsvikvegen, spaserveien som går fra Byparken og nord til Kapellet bak fjellet.

Flere slags benker

Skal tro kor mange slags benker vi kan finne i Ålesund no for tida?  Det er nåkken av oss som er befengt med slike perversiteter at vi liker å kunne svare på slikt. Vi velger å kalle det en uskyldig skavank, og går videre med saka om ikke så lenge.

I morgen kommer fortsettelsen av denne saken. Sto på trykk i Nytt i Uka 13. april 2016.