En god ålesunder og medlem av Aalesunds Museum sendte ei interessant historie om rømte isbjørner på Tyskholmen. Tyskholmen er egentlig to øyer, den største var egentlig Hundsvær.
Ifølge byhistoriker og min gode venn Harald Grytten holdt det en tysk kjøpmann med navn Arentz til her rundt 1600 tallet. Dette var årsaken til at heile øya tilslutt fikk navnet Tyskholmen.
Det ble skrevet ei bok «Møringer i fangst og strid» av avdøde Ole Thorvik som ga ut boka i 1989. Vi sakser en del der ifra:
«Det var alltid spenning, når ei ishavsskute var ventende heim. Unggutane var særlig spent på om de hadde med seg isbjørn. Og hadde de det så kunne en høre brølene på lang lei. Det var som regel når de kom fra Grønlands-stredet at det hendte. Isbjørnene som var fanget, stod i noen trange kasser på dekk, og der hadde de også stått hele turen over havet. Kassene var spikret i all hast og ofte av nokså skrøpelige materialer.
De nærmeste naboene til Tyskholmen var ikke særlig begeistret for disse isbjørn-brøla. Men det ble snakket mye om hva som kunne hende om isbjørnen kom seg løs.
Så ei natt hadde den som skulle ha vakt over isbjørnen, gått ned i ruffen og lagt seg til å sove. Han våknet tidlig på morgenen, var snar å komme seg på dekk, og ser til sin forferdelse at isbjørnen hadde slått seg ut av kassen og forduftet. Denne isbjørnen var solgt til dyrehager i Hamburg, og skulle samme dag forflyttes til en bedre og sterkere kasse som var godkjent for skipping, først med hurtigruten til Bergen og så derifra til Hamburg.
Vakt-mann fikk slått alarm, og alle ombord som var skytedyktige, fikk utlevert gevær, og så skulle den store isbjørn-jakten begynne. der viste noen blodspor på skipsrekka mot land, så det var tydelig at den var kommet seg opp på Tyskholmen. Men Tyskholmen er ikke bare en holme, den er nærmest ei øy.
På Tyskholmen var det att med trankokeriet også om sommeren en god del sauer som gikk på beite. Og derfor var det naturlig at fangstfolkene tenkte på dem, og hva som kunne være hendt.
Men da de kom opp på Holmen, ser de saueflokken gå der rolig og beite som om ingen fare truet. Mannskapet drog ett lettelsens sukk da de så det. De hadde regnet med å se et annet syn. Dette var jo helt forståelig, da isbjørnen som regel tar seg av det som heter levende vilt når han kom over det.
Man begynte så å lure på om isbjørnen hadde tatt en annen vei. Det ble så sett igang leiting rundt trankokeriet, men heller ikke der var noen isbjørn. De av mannskpet som hadde gevær, fikk så ordre om å fordele seg og tråle Tyskholmen på kryss og tvers. De som ikke hadde gevær ble sendt tilbake til skuta for å begynne letingen sjøveien med fangstbåtene.
Til å begynne med hadde skipperen ment at de måtte holde rømmingen hemmelig. Men etter å ha leitet etter isbjørnen et døgns tid uten resultat, bestemte han seg for at de folkene som bodde i nærheten, burde få beskjed, og ta sine forholdsregler.
Det tok ikke lang tid, før denne affæren var kjent over hele Sunnmøre, og meldinger kom inn. At folk som bodde i nærheten var skremt, og tildels begynte å se syner, var forståelig. Men at folk som bodde flere mil fra rømningsstedet hadde sett isbjørnen bare et par timer etter meldingen var gått ut, og på flere steder på samme tid, var interessant. At isbjørnen var en god svømmer, det visste fangstfolka, men at den også kunne fly, var mindre kjent. Og det måtte den ha gjort, hvis det var noe i meldingene som kom inn. Ikke bare at isbjørnen var sett, men den hadde gjort rent ombord overalt hvor den hadde ferdes, både inne i fjordene og oppe i dalene. Etter det som ble fortalt, hadde de fleste bøndene funnet fram geværene sine, og skulle noen en tur i fjøset eller på utedoen, så hadde de med seg bevepnet vakt. Og ryktene gikk. Rederen og skipperen ville få store erstatningskrav, etter all den skade isbjørnen hadde gjort.
Fire dager etter at isbjørnen var forsvunnet, var to ungdommer ute på padletur. De kom rolig padlene igjennom sundet som skiller Tyskholmen fra noen små holmer som kalles Tyskholm-rompene. Om de var på leiting etter isbjørnen, eller bare på padletur, skal være usagt, men de ser plutselig noe gulaktig som beveger seg oppe i en liten bukt. De padler nærmere, og ser at det er en isbjørn, og skjønner at det må være den som hadde rømt, og var dermed snare til å ha seg bort til losseplassen, og fikk varslet fangstfolka. Det ble reagert øysblikkelig. Skytterne tok så en fangstbåt og fulgte etter padlerne til stedet hvor isbjørnen var, og dermed var det slutt på isbjørnens frihet og liv. I stedet for å havne i Hamburgs dyrehage, til beskuelse av nyssgjerrige mennesker, havnet den som dekorasjon foran peisen på et hotell inne i Geiranger.
Da isbjørnen ble flådd, og magen undersøkt, fant man ingen ting som tydet på at den hadde levd av kjøtt, men man fant en del som viste at han hadde ete fisk, de dagene han hadde vært i frihet.»
Einar Welle, Aalesund sentrum.