Så skjer det at skribenten rydder opp i sine bøker, og det dukker opp ei bok: Aalesunds Museum - skrift nr.16 (1987), med hoved tittel: BRUNHOLMEN OG MOLJA. Med et fantastisk bilde av smilende gateguta som viser frem sild på streng, både på fremtida og på baksida. Sild som dem har «knabba» fra båtene som lå ved kaia, og nå var klar til å selges for 10 øre silda.
I denne boka har journalist Karsten Lilleheim skildret liv og røre på Brunholmen, og skribenten har fått lov til å klippe litt fra denne artikkelen. Og her nede i Brunholmgata bodde og bor tidligere ordfører Arve Tonning. – Sildetida glemmer jeg aldri. Når båtene seig fullasta inn til Brunholmen, sto det ofte 20-30 guta klar på kaia. Når vi jumpa om bord i de fullasta båtene, uten å spørre selvsagt, hadde vi omtrent ett minutt på oss før vi ble tatt i ræva og nakken og lempa på land. Som oftes med noen silder på strengen.
– På skolen fikk hver gutt sin egen båt som han skulle følge gjennom heile sesongen, og alle fangster, små og store, ble sirlig listeført. – Noen av oss var heldige og fikk jobb på kasseloftet hos Holm i helgene. Det blei det penger av. 6-7 kroner timen hadde vi og det kunne bli opp i 120 kroner på ei helg, ei heil formue. Det var lønning hver fredag, i gjennomsiktig konvolutt. – Som kjøpmannsønn såg du vel litt fra den sida også? – Å ja. Jeg var vel kanskje litt privilegert. Jeg fikk være «Nebakk», eller kanskje det var «Jarl 1», på sildefeltet, fikk fri skolen og fikk snakke på fiskeribølga hjem, så de andre guttene hørte det. Jeg husker i alle fall jeg sa «e bare spyr», til de andres store fornøyelse.
– Tenk det - i de dager var det over 1200 elever på Aspøyskolen, sier Arve Tonning, «urinnvåner» på Brunholmen. Vintersildfisket satte sitt preg på Aalesund i midten av 1950-åra. På Torghallen var det Tivoli, og ei «enkel form» for underholdning fra scena i kveldens siste timer. Da var det aldersgrense, hva nå det betydde? I Skarbøvika var det overnatting for sildelosserane som kom til byen. I den forbindelse kan det fortelles at i Drangedal i 1951 var det så mye snø, opp mot 3,5 meter, at tømmerhuggerne ikke kunne dra i skogen. Derfor dro et titalls til Aalesund på sildelossing i steden.