Da bestemte byens politiske flertallsregjering for å bygge Aalesund Rådhus på Rønnebergtomta, ikke uten sverdslag, og et bygg som har fått «pepper» opp igjennom som tiårene har gått. For å sitere Harald Grytten Hjemsted og By bind 2 1968 -1998:
Tilholdssted
Han hadde rett, ordfører Svein Tømmerdal, da han i 1980 sa at nå var løpetida forbi. Riktig nok var det ikke det ordet han brukte, og det var i grunnen ikke det han mente heller, bare noe lignende. Nå var det slutt på løpetida fra det ene kommunale kontoret til det andre. Kontor plassert i forskjellige bygninger med kilometers avstand imellom. Byens nye tilholdssted i byens sentrum Aalesund Rådhus. Endelig hadde vi fått en plass hvor vi kunne søke råd, og ikke minst, det lå lett tilgjengelig fra Rutebilstasjonen og Langevågsbåten. Den gang var Sula en del av byen. Sulalendingene var ålesundere bare i ni år, og takk for det. Men på Sula hadde det et lenge uttalt ønske gått i oppfyllelse, og et hyppig framsatt krav var innfridd. Nå står Haram for tur til å forlate Aalesund - ja få dem ut!
Denne stormannsgalskapen med Nye Aalesund og kommunene rundt må etter skribentens mening løses opp. Aalesunderne fikk ikke gå til valg om de ville ha inn nabokommunene? Ny-kommunisme heter det. Nå er vi ved nytt veiskille der rådhuset er blitt et lukket bygg. Det er blitt et skille med avstand til byens befolkning som gjerne skulle ha snakket med ordføreren og en byråkrat eller nokken andre. Den lille beskjedne ålesunder, som hadde noe på hjerte, ville bare spørre om «nokke». Slik var det da Rådhuset var nytt. En kunne ta heisa opp i 6. etasje til plan- og bygningsavdelingen, der kunne en få hjelp med å snakke med mange hyggelige hjelpsomme saksbehandlere. Idag er dette historie, nå har de arbeidsfred nesten heile dagen og dessuten du kommer ikke opp dit heller.
«Rådhusmonumentet», trenger vi det nå? Nå er vi inne i ei ny tid der kommunikasjonen går digitalt, noe som kan være til besvær for alle eldre innbyggere som ikke er så lett bevandret i iFONE, iPAD, MAC og dess like. Da var det andre tider når Arve Tonning (H) var ordfører fra 1999-2007. Han innførte «ordførerens time» der en kunne ringe inn å få avtale til å møte ordføreren i rådhusfoajeen og legge fram sitt ærende. Og kunne ikke ordføreren svare så ville han sjekke det hos evt. rådmann eller saksbehandler. Han gjorde noe av det viktigste en ordfører skal gjøre for sine innbyggere, det å kunne være tilgjengelig for velgerne. Skribenten kan godt tenke seg at det ukjente og avstanden til innbyggerne i de tidligere kommunene er ei belastning for tjenester i storkommunen.
Det levende rådhus
Hvis vi ikke kan ha et levende rådhus, så selg det. Nå er det mange år siden det ble bygd, men Aalesund ville sett veldig rar ut hvis det ikke nå stod der. Byen trenger denne ene høye bygningen i sentrum, men ikke nødvendig som rådhus. Det er noe som skurrer når en så stor bygning står der ensomt i mørke. La vi få et Tingsete i Parken eller på Ragnhildmarka!