Hun gjør seg klar til det som kan bli en strabasiøs bytur etter at sjukepleier Anette har hjulpet henne med hårvask og tredd støttestrømpe på armen. To ganger i døgnet, morgen og kveld, kommer hjemmesjukepleiere innom for å hjelpe lungesjuke Unni med nødvendige tjenester. Siden ten-årene har Unni slitt med astma, og for 20 år siden utviklet hun kols. Sist sommer fikk hun korona, og trodde knapt hun kom til å overleve. Men med et opphold på Muritunet i Valldal i vinter og ellers beinhard vilje og trening, er formen stigende.
Astma, kols og korona
– Muritunet har hjulpet meg gang på gang. Jeg kommer inn som verdens dårligste pasient, og reiser ut som den friskeste, smiler hun og sender en ekstra takk til legen Finn Wammer som for noen år siden tente en ny livsglist i henne.
– En av de første gangene jeg kom til Muritunet var jeg så dårlig at jeg forberedte meg på å dø. Men det passet dårlig, fordi jeg gjerne ville se barnebarna mine vokse opp. Jeg ville leve i alle fall 20 år til.
«Det skal vi ordne, hvis du bare trener og gjør som her inne», sa han. Den optimismen berget livet mitt, smiler Unni som fortsatt får forsyne barnebarna med lørdagsgodt.
Med astma, kols og korona trenger hun oksygen både natt og dag. Den minste anstrengelse gjør henne andpusten, men den elektriske rullestolen sparer henne for krefter. Det som har vært hjemmet hennes i Ivar Aasens gate de siste 30 åra er ikke den mest praktiske boligen for en rullestolbruker. Det er trapp i alle retninger. Hun har søkt om en mer tilrettelagt bolig på Torghallen på Aspøya.
Trappeheis i eldre bolig
For å komme ut, vipper hun seg elegant over på trappeheisa, som svinger seg ned trappegangen til kjelleren i det eldre rekkehuset. Der står rullestolen for utebruk til lading. Den tre kilo tunge oksygengeneratoren følger med. Hun har også en handicap-scooter med tak (Minicrosser), men den kan hun ikke bruke når hun har dårlige perioder. Målet er at hun skal klare seg med rullator igjen hjemme og i byen.
– Jeg har fått utrolig mye hjelp av ergoterapeuten, som har lagt til rette for at jeg langt på veg kan greie meg sjøl, sier Unni, som viser en treningsiver av stål. I 10 til 15 år har hun hatt basseng-trening på Moa. Det hjelper for å løse opp muskler og bli kvitt slim i lungene. Når hun har vært så dårlig som de siste månedene, trenger hun assistanse i dusjen. Søknad om det går ikke alltid like smidig i det kommunale byråkratiet. To tirsdager i måneden får hun behandling for lymfe-ødem. Onsdager er hun tilbake på Moa for lungetrening i regi av Frisksenteret, og torsdager er hun på shopping og bingo med støttekontakten. Fredag er det ”Drop inn” lungetrening og samtale på sjukehuset, mens helga går med bingo eller besøk hos barnebarna.
Tar bussen daglig
– Takket være gode hjelpemidler kommer jeg meg ut. Det er også livsnødvendig for meg å trene, sier Unni, som gir rullestolen ekstra ”gass” opp bakkene til Steinvågvegen, så journalisten knapt klarer å holde følge.
Ved busstoppet i enden av Brogata støter hun på det første problemet. Det har hendt at bussjåfører har kjørt forbi henne fordi de ikke har regnet med at rullestolbrukeren skal ta bussen. For å få rullestolen inn, må sjåføren legge ned en lem. Dagens sjåfør vet hva som skal gjøres, og snart er Unni inne på bussen. Der finner hun seg et vanlig sete så nært rullestolen at plastslangen med livsviktig luft fra oksygengeneratoren når henne.
– Jeg var heldig at dette setet var ledig. Det er det eneste jeg kan bruke. Å sitte i rullestolen når bussen er i gang er ikke et alternativ, sier Unni som av og til spør om medpassasjerer kan flytte seg.
Lite tilgjengelig rutebilstasjon
På Apotekertorget har vi gjort ferdig første del av turen, og Unni setter retning mot Ålesund rutebilstasjon, som var hennes arbeidsplass i 28 år. Der er det et større problem. Fortauskanten til påstigninga er for høy og passasjen forbi et skilt er for trang til rullestolen. Sjåføren forstår ikke problemstillinga og blir stående inntil Unni får forklart ham at han må kjøre ut fra fortauet for at lemmen kan legges ned. Deretter styrter to andre sjåfører til for å hjelpe henne.
– Dersom jeg skal ta ekspressbussen til Moa, kjører jeg heller til Meierikaia for å stige på. Da unngår jeg i alle fall den vanskelige påstigninga, men et par sjåfører nekter å ta meg med i rullestol. De har visstnok fått instruks om at ingen med rullestol får bli med. Jeg er jo ikke lam, jeg setter meg bestandig i et vanlig sete nær rullestolen, sier Unni oppgitt. Hun understreker at de aller fleste sjåførene er vennlige og svært hjelpsomme.