Det hele starta for cirka fem år siden. Randi, som jobba som industrisveiser på skipsverftet i Brattvåg, ble permittert i en periode og fikk dermed et par måneder med ekstra fritid. Spørsmålet var hva hun skulle bruke all den ekstra tida på. Randi selv ville hvert fall bruke den på noe fornuftig og samtidig lære noe nytt.
– Jeg tenkte at jeg kunne ta kurs i birøkt. Jeg visste egentlig ikke om jeg ville begynne med bier, men bestemte meg for å ta kurs og se det litt an, forteller Randi W. Frisvoll.
To bee or not to bee
Hun endte opp med å fullføre birøkterkurset, som til sammen varte 10–12 timer fordelt på tre kvelder, samt den nødvendige praksisen som må til for å få tilstrekkelig kompetanse og kunnskap. Etter at kurs og praksis var fullført, kjøpte Randi to bikuber. Siden har antall bikuber vokst betraktelig, til totalt 12 bikuber, der åtte befinner seg på Grytastranda og fire i Eresfjorden. Sammen med ektemannen, som også har blitt hekta på bier, holder Randi styr på alle bikubene og produserer og selger honning – vel og merke på hobbybasis.
– Her høster vi honning to ganger i året; om sommeren og om høsten. Sommerhonningen er litt søtere, mens honningen som høstes på høsten, lynghonningen, er litt skarpere, forteller hun.
– Hvordan er prosessen med å produsere honning?
– Først tar man ut rammene fra bikubene. Etter det må jeg sjekke vannprosenten, fordi det må være en viss vannprosent. Ved for my fuktighet vil honningen begynne å gjære, så den må være passe tørr før voksen skrapes av og puttes i en slynge. Der blir honningen slynget ut, før den siles ut for voksrester og pollen slik at den er helt ren. Etter det havner noe av honningen på sprutflasker, mens noe havner i en ny tank som jeg rører i fem minutter to ganger om dagen. Det gjør jeg for å modne honningen slik at den beholder konsistensen i mange år. Så tappes den på glass og selges, forklarer Randi.
Bier og graffiti
Å være birøkter på hobbybasis er vel og bra, men Randi ønsket å gjøre noe ekstra og vise fram noen bikuber til forbipasserende. Derfor tenkte hun at det hadde vært kult å ha to bikuber som var synlige fra veien. Hvordan dette kunne gjøres er nok uklart for mange, men heldigvis for Randi hadde hun en talentfull nabo som kunne bistå med hjelp.
– Jeg har jo en av Norges fremste graffitikunstnere som nabo, så da kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg. Siden jeg ville ha bikuber som var synlige fra veien, spurte jeg Robert om han ville graffitimale dem, smiler hun.
Naboen til Randi er nemlig Robert Sandberg, kanskje bedre kjent under kunstnernavnet «Kazy_graffiti» som han heter på Instagram. Han har vært graffitikunstner siden han så noen male en T-banestasjon i Oslo da han var 14 år. Siden den gang har Robert malt lovlige prosjekter landet rundt, både store og små, i 39 år, men aldri har han blitt spurt om å graffitimale bikuber. Det var inntil Randi fikk ideen sin og tok kontakt.
– Det ble et nytt og artig prosjekt som jeg fikk være med på. Vi er kanskje litt småsprø her i nabolaget og vi liker spenstige ideer. Å male bikubene til Randi var derfor ingen problem for meg, ler Robert.
Dermed kjøpte Randi inn to nye bikuber, for det er klart at kubene som skulle være synlige fra bilveien måtte være helt nye. For Robert sin del var dette noe helt nytt, og han hadde derfor ikke tenkt så mye på verken motiv eller farger på forhånd.
– Jeg hadde en mistanke om at bikubene var ganske mye mindre enn det jeg vanligvis maler på, så jeg tenkte at jeg måtte ta det med øyesyn før jeg planla noe. Da jeg så bikubene bestemte jeg meg for at de måtte utnyttes til det fulle, og for å gjøre det måtte de stå på skrå slik at jeg fikk fire sider til rådighet. Etter det tenkte jeg at jeg får lage noe som er enkelt og som forteller hva som foregår her, forteller graffitikunstneren.
Det enkle er ofte det beste, og etter en liten tur innom ordboka, tenkte Robert at han skulle male ordet «bier» på bikubene, men med en internasjonal vri slik at det ble «bees». Problemet var at han ikke syntes stavemåten var særlig gøy eller spennende.
– Da ble det på lydspråket isteden, med dobbel «E» og en «Z» på enden, altså «Beez», sier Robert.
Fargemessig måtte han ta hensyn til at bikubene skulle vises godt og være synlige. For at bikubene skulle synes godt måtte Robert finne en farge som viste godt i det grønne gresset. Inspirasjonen til fargevalget skulle vise seg å komme fra egen hage.
– Jeg ble inspirert av noen blomster som dukket opp på tomten min. Jeg hadde noen blomster på rododendronen min som sto i full blomst og ble litt rosa/lilla-aktig. Det syntes jeg sto fint med den grønne bakgrunnen og da funket det sikkert på bikubene også, så da ble det lilla til slutt, humrer han.
NRK-besøk
Timingen på bikubeprosjektet til Randi og Robert kunne heller ikke vært bedre. I forkant hadde nemlig Randi fått nyss i at NRK sykkelsommer skulle passere huset på Grytastranda. Derfor var det viktig at prosjektet var ferdigstilt til dagen de skulle sykle forbi, og det ble det. Håpet på forhånd var at produksjonen skulle stoppe innom, men Randi forventa ikke at det skulle bli så mye som det ble.
– De kom med hele produksjonen og den var veldig stor. Programlederen, Andreas Wahl, stoppet og fikk se på bikubene. I tillegg hadde jeg en åpen bikube, der man kunne se ned i kuben gjennom et plastdeksel. Den fikk jeg vist fram, og de fikk smake på honning fra glass og fra ramme. Det var artig og spennende, men jeg trodde de bare skulle komme en kjapp tur innom og ikke være her i 10–15 minutter, ler Randi.
– Men det var jo gøy og jeg tror de likte honningen min. Og så ble jeg veldig fornøyd med de malte bikubene. De ble både kule, fine og synlige, legger hun til.
– Det er mye god inspirasjon i en rododendron, skyter Robert lattermildt inn til slutt.