Volvo-kjærligheten startet som nevnt i 14–15-årsalderen. Moren dro på ferie til Syden og Robert ble værende hjemme alene sammen med moren til stefaren. Da kjøpte han sin aller første Volvo – en Volvo 244 1979-modell med automatgir og takluke.
– Jeg husker at det var kjempetøft. Men så gikk den tom for strøm litt oppe i gata der jeg bodde, og jeg tok høyttalerkablene til mamma for å få starthjelp. Det var ikke særlig lurt for det endte jo med at bilen smelta. Siden den dagen har det bare fortsatt med Volvo-er. Men jeg er fra Ørsta, så det lå litt i korta, smiler Volvo-entusiasten Robert Nygård.
Interessen dalte, men så
I dag eier Robert fire Volvo-er: to veteranbiler og to bruksbiler. En av veteranbilene er en grå Volvo 142 deluxe fra 1971, men før han kjøpte den, eide han en Volvo Amazon. Dessverre ble Amazonen for det meste stående og lite brukt, fordi Robert sin interessen hadde fått seg en trøkk og dalt litt.
– Jeg hadde ingen plasser der jeg kunne holde til og skru på bilen. Jeg leide et lokale i Ålesund, men der var det ikke gode nok fasiliteter. Jeg jobbet litt av og til, men bilen ble stort sett stående i 4–5 år. Det var bare kjipt, interessen min sank og det ble heller ingen turer rundt på treff, forteller Robert.
Men når man elsker noe kommer interessen som oftest tilbake. Robert var intet unntak. Plutselig en dag fikk han nyss i Storfjordens Automobilklubb på Håhjem, der stedattera hans hadde en bilplass. Hun reiste fra byen og etterlot plassen sin, som Robert da tok over. Hos Storfjordens Automobilklubb fantes alt man trengte og mye mer for å mekke, restaurere og skru på biler. Endelig kunne Robert skru på Amazonen sin som i flere år hadde blitt stående i garasjen.
– Interessen kom tilbake da jeg fikk nyss i Automobilklubben. Jeg fikk bilen hit, restaurerte understellet med bremser og alt og fikk den godkjent, sier ørstingen.
– Så dukket min nåværende bil opp og jeg solgte Amazonen som jeg hadde hatt i mange år, legger han lattermildt til.
Flere bomturer
Etter salget av Amazonen for litt over et år siden, måtte Robert naturligvis erstatte den med en ny Volvo. Det skulle vise seg å bli mer tidskrevende enn man skulle tro. Først kjøpte han en ny bruksbil, en Volvo V90, som ble hentet i Arendal. Deretter kjørte Robert ned til Tretten for å se på en grønn Volvo 142, men grunnet dårlig forfatning på bilen endte turen uten kjøp. Da han kom hjem til Ålesund fant han en hvit Volvo 740 som han kunne kjøpe til sønnen sin. Den befant seg litt sør for Gjøvik, så det ble nok en lang kjøretur på Robert for å se på den. Også denne bilen omtaler han som et vrak, så heller ikke denne turen endte med kjøp. Men så snudde lykken for den Volvo-glade ørstingen.
– Jeg fortsatte å leite og da dukket min nåværende bil opp i Halden. Da kjørte jeg ned dit, kjøpte den og kjørte hjem igjen. Og ikke lenge etter dukket det plutselig opp en blå 740 i Vennesla. Jeg endte opp med å kjøre dit og kjøpe den også, så det ble mye kjøring opp og ned for de gamle bilene i fjor, humrer Robert.
– Men det er bare kjekt å se, prøve og finne noe man liker. Kjøring er en del av hobbyen, og det er mange smil per mil, legger han til.
Rundt om på treff
Bilen som Robert endte opp med å kjøpe i Halden var en grå Volvo 142 deluxe fra 1971 med en to-liters B20 motor. Robert er glad i å sette sitt eget preg på veteranbilene sine, men forteller at han ikke har gjort noen veldig store endringer på sin nåværende Volvo 142. Men noen småting er det selvfølgelig gjort.
– Jeg har gjort litt med frontspoilere, felger og fått godkjent senkesett. Og så har jeg kjøpt bakrutesjalusi og litt småpynt, samt lakket opp igjen i en litt mørkere gråfarge, men ellers er både bilen og interiøret originalt, forteller han.
– Det er kjekt å sette i stand og sette sitt preg på bilen. Mange liker at bilen er helt original, men jeg må ha mitt preg på bilene mine. Nå er denne bilen for det meste helt original, med unntak av noen småting som jeg syntes måtte til for kjørekomfort og utseende, tilføyer han.
Robert sin grå Volvo 142 er en ganske populær bil blant Volvo-folket. I løpet av årets bilsesong har han tatt med seg bilen på to ulike Volvo-treff – i Heidal og i Molde. På begge treffene fikk han mye oppmerksomhet for bilen sin. I Heidal fikk han 2.-plass i klassen Volvo 140/160, mens i Molde gjorde bilen seg bemerket midt i sentrum.
– På treffet i Molde hadde vi en felles cruising gjennom Molde sentrum. Siden det var klokka 12 på en lørdag gikk det ganske sakte. Mens vi kjørte gjennom gata der, kom det en mann løpende langs bilen med tommel opp og ropte inn gjennom bilruta og fortalte at bilen min var så flott. Det var kjekt og varmet. Når slike ting skjer blir man ekstra stolt, smiler Robert.
Nå er Volvoen parkert trygt hos Storfjordens Automobilklubb og blir stående der til neste bilsesong. Siden Robert jobber turnus med to uker på og to uker av, ble det vanskelig å komme seg rundt på mer enn to Volvo-treff i år. Det håper han å gjøre noe med neste år.
– Planen er å bruke bilen enda mer og komme meg på enda flere treff. Så har jeg en kompisgjeng som prøver å få til en Volvo-tur hvert år, men det skjærer seg alltid på ett eller anna vis. Det må vi prøve å få til neste år, sier Robert Nygård.