Den suksessfulle ålesundskunstneren vokste opp som enebarn sammen med mor og far. Han tilbrakte sine første oppvekstår i Bjergvegen, før han og foreldrene flyttet opp på Fjelltun, til de nye husene som ble bygd der rundt 1950.

– Det var et fantastisk sted å vokse opp. Og byen var noe heilt anna på den tida. Havna var full av fiskebåter istedenfor turister. Det var ei heilt anna tid, mimrer Ørnulf Opdahl mens han sitter i atelieret sitt på Godøya.

Han har takka ja til et portrettintervju med Nytt i Uka /AESby dagen før sin egen 80-årsdag, altså 4. januar. Vi møter ham tidlig om morgenen, like utenfor inngangsdøra til huset hans mens han er på vei ned til atelieret sitt like ved sjøen der intervjuet skal finne sted.

– Dette er avslapningskroken, sier Ørnulf idet vi entrer atelieret og peker på en liten krok med en sofa, et par stoler og et kaffebord.

– Her har jeg ikke tid til å sitte, legger han lattermildt til.

Bestemte seg tidlig

Ørnulf geleider oss inn i atelieret, som er fullt av maling, pensler og pågående arbeid hengende på veggene. Han drar fram to stoler som vi setter oss ned på før intervjuet starter. Han fortsetter å fortelle om oppveksten som enebarn. Begge foreldrene jobbet, som gjorde at Ørnulf ofte var på egenhånd, men som til gjengjeld lærte ham å bli selvstendig i ung alder.

Han var også ivrig på å tegne og male ganske tidlig, egentlig som mange andre barn, men Ørnulf likte det svært godt og fortsatte med det.

– Jeg var tidlig klar over at jeg ville uttrykke meg gjennom bilder, og at jeg ville bli billedkunstner på en eller anna måte, forteller Ørnulf.

Men på den tida var ikke Ålesund en by som markerte seg innenfor billedkunst. Byen hadde riktignok kunstforening, men Ørnulf fikk ikke sett mye vanlig billedkunst og hadde derfor ikke klart for seg hva en billedkunstner var for noe. Han visste bare at han ville bli det, men møtte i tillegg motstand på hjemmebane.

– Jeg tok valget mitt tidlig, men foreldrene mine var ikke veldig entusiastiske. Jeg var deres eneste barn, og de ville nok at jeg skulle ta en akademisk utdannelse. Billedkunstner, hva i alle dager hva det for noe, liksom? Det er jo usikre greier. Men jeg var veldig bevisst på hva jeg ville og truet med å si at jeg enten skulle bli billedkunstner eller så reiste jeg til sjøs. Da syntes de at å bli kunstner var det beste av to onder og lot meg bli det, ler Ørnulf.

– Så det var ikke uten sverdslag og jeg måtte overbevise dem, men etter at jeg endelig bestemte meg for å bli billedkunstner, har støtten fra foreldrene mine vært helt uvurderlig, legger han raskt til.

Bort fra hjembyen

Fordi Ålesund var en ganske kunstfattig by på denne tida, måtte Ørnulf reise vekk fra hjembyen om han skulle realisere drømmen om å bli billedkunstner. Og det gjorde han omtrent så raskt han kunne.

– Jeg fant meg ikke særlig til rette i den vanlige undervisningsmodellen med det som i dag heter ungdomsskole og videregående. Etter åtte år på folkeskole og ett år på realskole, begynte jeg på yrkesskole i malerfag som 15-åring med en tanke om å bli billedkunstner, forteller han.

Dermed gikk ferden til yrkesskolen på Holmøyane i Nordfjord, hvor Ørnulf gikk i ett år. Der fikk han, ifølge ham selv, en fantastisk innføring i håndverksfaget og lærte rosemaling, ådringsmaling og dekorasjonsmaling. Deretter dro han videre til København og et halvår på dekorasjonsfagskole, før det ble et år på kunst- og håndverksskole i Oslo. Som 17-åring kom han inn på Kunstakademiet, hvor han fullførte en treårig utdannelse, før det bar ut i det Ørnulf omtaler som «det tomme rom».

– Som nyutdanna billedkunstner måtte man klare seg selv. Det var ingen jobber som ventet på oss som gikk den veien, meddeler Opdahl.

Ørnulf står fortsatt på og bruker mye på tid atelieret sitt. Foto: Kristian Moe

Slo gjennom og fant kjærligheten

Det ble med 10 år som fastboende i hovedstaden for Ørnulf. Men i løpet av de ti årene rakk han både å slå gjennom som kunstner og finne kjærligheten med billedkunstner Sidsel Colbiørnsen, før de sammen flyttet tilbake til Sunnmøre og et småbruk på Godøya i 1971. Da hadde kunstnerparet giftet seg og fått to barn.

– Siden har vi blitt værende, kommenterer Ørnulf med et smil.

Ålesunderen har dermed mye å takke Tigerstaden for. Ikke bare fant han kjærligheten, men det var også i hovedstaden Ørnulf slo gjennom som billedkunstner etter å ha funnet sin første uttrykksform, noe som igjen kulminerte i hans første kunstutstilling.

– Jeg måtte jo finne min egen stemme etter at jeg var ferdig på Kunstakademiet. Da begynte jeg å jobbe med abstrakte og lett figurative uttrykk, med inspirasjon fra det jeg hadde lært om dekorasjons- og rosemaling på yrkesskolen. Jeg fant et uttrykk i akvarell og tempera på papir og skapte mitt eget, og det vakte en viss oppsikt, forteller han.

– Husker du din første utstilling?

– Ja, den husker jeg veldig godt. Det var i 1966 på Kunstnerens Hus. Jeg pleide å sitte mye å prate og konspirere på kafeen der sammen med kollegaer. I første etasje var der et galleri som het Permanenten. En dag tok jeg til mot og gikk bort til gallerieieren og sa at jeg kunne tenke meg å stille ut her hos deg. Til min store forbauselse sa han ja, uten at jeg visste om han kjente til bildene mine. Men han måtte nesten det siden han svarte ja så spontant. Da hadde jeg en utstilling der og jeg solgte alle bildene mine, så det var en «flying start», forteller Ørnulf.

Suksessen vedvarte

Og kunstnerkarrieren fortsatte å gå i riktig retning for den unge ålesunderen. Like etter braksuksessen på Permanenten ble Ørnulf kontaktet av den kjente galleristen Haaken Christiansen, som eide Galleri Haaken. Christiansen ville at Ørnulf skulle stille ut på galleriet, noe han takka ja til.

– Haaken hadde det beste galleriet i Oslo på den tida. Etter at jeg stilte ut der første gang, har jeg hatt mange andre separatutstillinger siden, opplyser Ørnulf.

Suksessen i hovedstaden ble bare starten på en lang og vellykka kunstnerkarriere. Ørnulf ble innkjøpt av Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet, og har i løpet av alle disse årene hatt store utstillinger i både inn- og utland. Spesielt en utstilling på Astrup Fearnley Museet husker Ørnulf godt, samt ei utstilling han hadde på et galleri på Kings Place i London.

– Jeg hadde ei stor utstilling på Astrup Fearnley Museet for en del år tilbake. Det var på en måte en manifesterende utstilling. Da hadde jeg nettopp kommet inn i dette med landskapet, så den husker jeg godt. Så hadde jeg ei stor utstilling på Kings Place. Å ha utstillinger i utlandet og å se hvordan publikummet der reagerer på bildene mine, har gjort veldig inntrykk . Det er litt annerledes, men jeg fikk stor respons i London, forteller han.

– Og det er ikke verst for en gutt fra Ålesund!

Ørnulf viser fram bildet «Brennende By» – et bilde han selv trekker fram som et bilde som gav ham en retning. Foto: Kristian Moe

Søken etter dybden

I løpet av et langt kunstnerliv, har Ørnulf hatt orkesterplass til utviklingen som har skjedd innen billedkunst. Selv mener han at det har vært en spennende utvikling, men samtidig har det betydd at han har måtte endret sitt kunstneriske uttrykk opptil flere ganger for å henge med i utviklingen og produsere bilder som er relevante og står i stil med tiden. Samtidig må enhver kunstner finne sitt eget uttrykk, der søket kan være langt og utfordrende. For Ørnulf har søket etter dybden vært det viktigste.

– Jeg har på mange måter vært altetende når det gjelder kunst, med alt fra Rembrandt til dagens abstrakte og non-figurative kunst. For min egen del har jeg hele tiden søkt etter dybden i kunsten, det som talte til meg og var ekte, uansett uttrykksform. Det har vært det viktige for meg, sier Ørnulf.

Han tar en kunstpause, reiser seg fra stolen og spaserer litt rundt i atelieret. Etter noen minutter kommer han tilbake, setter seg ned igjen og begynner å bla i boka «Ørnulf Opdahl – maleri» for å vise journalisten hele sin kunstneriske reise.

– Som nevnt tidligere begynte jeg å jobbe med abstrakte og lett figurative uttrykk like etter Kunstakademiet. Da fant jeg mitt uttrykk i akvarell og tempera, som da var en billig måte å jobbe på, siden jeg ikke hadde veldig god råd til oljefarger, innleder Ørnulf, og viser fram sine tidligste malerier fra boka.

Han fortsetter å bla gjennom boka til han kommer til det neste steget i karrieren.

– Etter hvert begynte jeg å arbeide mer på lerret og i en mer abstrakt form. Litt figurativt. Figurer begynner å komme mer inn i bildet og med landskap som bakgrunn. Stadig vekk figurer, en slags figurasjon, som du ser her, sier han videre og viser fram flere eksempler.

– Så kommer det rene landskapet, og det er det jeg jobber med i dag. Da har byen vært et viktig tema for meg, fortsetter Ørnulf.

Hjemflyttinga

Nettopp landskap og Ålesund var noe av grunnen til at Ørnulf valgte å ta med seg kone og barn hjem til Sunnmøre i 1971.

– Når man ser gjennom boka, så ser man at landskap dukker opp i bakgrunnen nesten hele tida. Det ligger og ulmer, at det kanskje er i landskapet mitt kunstneriske uttrykk ligger mest. Jeg flytta tilbake hit i 1971 fordi jeg hadde en fornemmelse og en følelse av at naturen her som jeg hadde vokst opp i, og som har vært med på å forme meg, den lå i underbevisstheten min hele tida. Her ville jeg finne noe, men jeg visste ikke helt hva det var for noe akkurat da, forteller Ørnulf.

Det skulle vise seg at den sunnmørske naturen med fjorder, fjell, kyst og hav, samt byen Ålesund, ble svært viktige motiver for Ørnulf. Derfor spør vi også om det er noen bilder som betyr ekstra mye for ham.

– Det finnes alltid noen merkesteiner i produksjonen din. Et bilde som kanskje dreide deg i en bestemt retning. Jeg leita veldig lenge etter min retning, men fant den litt med dette bildet som heter «Vandrer». Det er noe med landskapet og figuren i forhold til landskapet som skapte et eller anna, en stemning som gav meg retning, innleder Ørnulf, før han passende nok tar en kort tenkepause.

Han begynner å bla fort gjennom boka i søken etter et spesifikt bilde han hadde i tankene.

– Det var det! utbryter han etter en liten stund.

– Dette bildet ble kjøpt av Astrup Fearnly Museet. Det heter «Brennende By». Måten jeg malte dette bildet på, med det tekniske uttrykket og teknikken… Da forstod jeg at her ligger kimen til måten jeg skal uttrykke meg gjennom landskapene her. Det var et bilde som ga meg en retning, og jeg har brukt den samme teknikken i mange senere bilder. Gjennom «Brennende By» klarte jeg å komme fram til måten jeg jobber på i dag, utdyper Ørnulf.

Det siste året har Ørnulf forberedt seg til en utstilling han skal ha til sommeren. I atelieret er veggene fulle av bilder som er under arbeid og som skal bli klare til utstillinga. Foto: Kristian Moe

Gir seg ikke frivillig

Og jobbe gjør Ørnulf fortsatt mye av, til tross for at han nylig fylte 80 år. Det er heller ingenting som tyder på at det blir mindre maling på ham fremover. Det siste året har han nemlig brukt på å male bilder og forberede seg til en utstilling han skal ha i sommer. I tillegg skal han ha noen mindre utstillinger etter hvert, samt delta på noen andre. Med andre ord blir det mye å gjøre fremover for 80-åringen.

– Her er mye på gang. Mye begynner å bli ferdig til sommerens utstilling, så jeg føler at jeg har taket på det. Men jeg har en del umalte bilder i hodet, så det blir nok en hektisk vår, bekrefter Ørnulf.

Så du har ikke tenkt å gi deg med det første?

– Nei, ikke på tale! Jeg har heldigvis god helse og alt mulig, så det er bare å fortsette. Jeg kommer ikke til å gi meg frivillig, og skal jobbe fram til penselen ramler ut av hånda mi, svarer han kontant, men lattermildt.