Brann var best. I alt. AaFK reiste nedover etter ei uke med skadeproblemer og sykdom i troppen. Hva trener Christian Johnsen tenkte vet jeg ikke. Var han for optimistisk? Visste han ikke at de skulle spille mot et formsterkt hjemmelag? At hans eget lag var redusert visste han jo.
4-3-3, med tre spillere høyt i banen, det tok han ikke hensyn til, han burde ha forstått at Brann ville utnytte det. Allerede etter 24 minutter ledet Brann 2-0, til pause økt til 3-0. Dermed var det over og ut, AaFK hadde allerede tapt.
Jeg skal ikke hevde at det hadde gått bedre om trener Christian Johnsen hadde valgt en mere forsiktig og defensiv kampplan enn 4-3-3, men jeg innbiller meg at det kunne ført til at Brann ikke fikk dominere så mye som de gjorde. På mange måter kunne det også virke som AaFK-treneren ikke hadde studert Brann så nøye som han burde, kan det også være en grunn for at han valgte en overoptimistisk plan?
Urutinert spiller
At han i tillegg startet med en helt fersk midtstopper, Erik Frøysa, som makker til David Fällman, var også overraskende. Var virkelig rutinerte Amidou Diop ikke klar for å starte kampen?
Etter pause kom AaFK ut i en 4-5-1 formasjon. Greit nok, men altfor seint. Og dessverre var det også tydelig at det var en formasjon som laget ikke har trent så mye på. Både ved 4-1 og 5-1 var samhandling og forflytning i leddene nesten til å gråte av.
Kommende helg er det ny bortekamp, mot Rosenborg. Uten å bli beskyldt for å være etterpåklok – det lever jeg riktignok godt med – håper jeg ukas treninger fokuseres på defensiv samhandling. Jeg er fullstendig klar over at Rosenborg også trøbler i årets sesong, men virkeligheten er likevel at de for tiden er et bedre lag enn AaFK.
Fra vondt til verre
I min forrige kommentar var tittelen: «Kun et mirakel kan hindre nedrykk». Etter Brann-tapet er det ingen grunn til å tenke særlig annerledes, uansett om fotballen er aldri så rund.
Før jeg går videre må jeg flette inn noen realiteter: Dagens AaFK-lag er noe av det svakeste jeg har sett på lenge. Dårlig samhandling, press og markering er også dårlig. Avslutninger på mål er sjelden vare, dødballer er sånn bob-bob, at de offensive spillerne får mest skryt av defensiv jobbing er heller ikke særlig positivt, mens det verste av alt kanskje er at spillerne fremdeles ikke behersker 4-3-3.
Det er derfor håpløst å høre og lese at det fra ledere og trenere snakkes både om kortsiktig og langsiktig satsing. Det er også like håpløst at de samme folkene henviser til at AaFK er gode nok for eliteserien. – Det viste laget mot Viking og Strømsgodset, sier de.
Ja da, ja da, men ønsketenking er sjeldent bra. Og slår ofte helt feil. Dagens lag holder ikke nivået, det er fakta, og alle med litt fotballfaglig kunnskap innser det.
At laget ikke er godt nok så vi seinest denne helga. Det så vi også forrige søndag, mot HamKam.
10 poeng etter 19 seriekamper sier vel alt om den håpløse situasjonen. 13-43 i målforskjell likeså. Og seks poeng opp til Stabæk og Vålerenga på de neste plassene, med en kamp mindre spilt, er jo også håpløst.
Spørsmål og svar
Før Brann-kampen sendte jeg en epost til styreleder Gunnar Haagensen. Jeg ønsket å vite hans tanker om dagens prekære situasjon.
Svaret kom raskt – det skal han ha – men ellers så dreide det seg dessverre mest om selvfølgeligheter.
Som blant annet var: 1) Ansettelsen av Christian Johnsen kom etter en lang og grundig prosess. 2) AaFK skal bygge opp egne spillere gjennom akademiet. 3) Den største gevinsten ligger i å gjenskape og forsterke prestasjonene mot Viking og Strømsgodset. 4) Vi har veldig tro på at vi som klubb skal ta store steg i tiden som kommer. Og 5) Vi skal styrke oss og skreddersy utviklingen ut fra våre økonomiske forutsetninger.
Jeg hadde et håp om en tøffere og mere pågående radikal vinkling, men det fikk jeg ikke.
Ingen sammenligning for øvrig, men en ukjent poet sa en gang, «Store sjeler lider i stillhet».