Kjetil, som er kjent som mangeårig livssynsjournalist i NRK, fortsetter:
– Hvordan går det med Abu Ali, min faste drosjesjåfør som kjørte meg trygt gjennom den ville trafikken på Gaza, og som nekta meg å bruke sikkerhetsbelte fordi det stred mot hans verdighet? Og hvordan går det med mannen som gav meg vann, loff og frukt da jeg hadde influensa? – og med alle andre jeg har blitt kjent med på mine reiser til Gaza? Jeg vet ikke, for jeg får ikke tak i noen av dem.
Han forteller at den første tanken som slo ham da han fikk vite om Hamas’ terrorangrep 7. oktober var: «Nå kommer det et voldsomt angrep tilbake fra Israel». Og voldsomt ble det: Etter fire uker med nesten kontinuerlig bombing, var tallet på drepte i det israelske motangrepet på Gaza oppe i 9 700 mennesker, over 4 000 av dem barn, meldte de Hamas-kontrollerte helsemyndighetene på mandag. Det er allerede sju ganger så mange som ble drept av Hamas’ terror i Israel.
Det kristne sykehuset
Som livssynsjournalist har Kjetil flere ganger besøkt Gaza, der han har vært særlig opptatt av den kristne palestinske minoriteten, som teller i underkant av 800 mennesker. Sykehuset Al-Ahli Arab Hospital, som ble truffet av en rakett 17. oktober, er et kristent sykehus der han har oppholdt seg flere ganger.
– Gårdsplassen på sykehuset, der en rakett falt ned, var mitt favorittsted i Gazas gamleby. Der satt jeg nesten hver dag og spiste lunsjen min før jeg skulle ut på nytt oppdrag. Jeg leide en leilighet inne på sykehusområdet i til sammen to og en halv måned og ble kjent med mange ansatte, fra ambulansesjåfører og pleiere og opp til ledelsen.
Han forteller at gårdsplassen var full av palestinske flyktninger fra lenger nord i Gaza da raketten ramma.
– Minst 470 mennesker skal ha blitt drept, de aller fleste var palestinske internflyktninger som trodde at sykehuset var trygt. Enda er det ikke avklart om det var en israelsk eller palestinsk rakett som slo ned, men jeg har vanskelig for å tro at israelerne ville ramme et kristent sykehus dagen før USAs kristne president skulle komme på besøk. Samtidig har jeg ikke tro på at verken Hamas eller Islamsk Jihad ville ha angrepet sine egne på den måten. Dette må ha vært et utilsikta rakettnedslag med katastrofale følger, sier Kjetil.
Drept i 1600 år gammel kirke
Bekymra for venner og kjente prøvde han å få kontakt med noen av dem, men de første dagene var det helt umulig. Først to dager etter at sykehusområdet ble truffet, nådde han gjennom til en kontakt, en palestinsk-kristen leder som han har intervjua ved flere anledninger. Han kunne da fortelle at det ikke var noen drepte eller skadde blant den palestinsk-kristne minoriteten.
– Bare fire timer seinere, klokka halv åtte om kvelden torsdag 19. oktober, traff en israelsk rakett den kristne St. Porphyrius-kirka midt i Gazas gamleby. Raketten ramma ikke selve kirkebygget, som er fra 407 og er en av de eldste kirkene i verden, men landa inne på gårdsplassen. Lufttrykket fra raketten gjorde at en menighetssal ble ødelagt. Inne i menighetssalen var det palestinske internflyktninger, og de fleste var kristne. Minst 16 av dem ble drept og minst 20 ble skada, meldte både The New York Times og Washington Post, forteller han.
Ifølge The New York Times skal Israel ha vedgått at det var deres rakett, men hevder at den traff kirka ved en feiltakelse og egentlig var ment for et Hamas-kommandosenter et stykke unna.
– Også i den menighetssalen har jeg vært flere ganger. Der har jeg blant anna drukket menighetskaffe med den gresk-ortodokse menigheten og feira gresk-ortodoks jul sammen med barna. At mennesker som hadde samla seg der for å søke trygghet, ble drept av en rakett, var sjokk nummer to for meg.
Øye for øye, tann for tann
Kjetil nøler ikke med å kalle Hamas’ angrep mot Israel 7. oktober for en grufull og utilgivelig massakre, en krigsforbrytelse i strid med folkeretten. Samtidig er han tydelig på at det er ulevelige forhold for sivilbefolkningen inne på Gaza-stripa nå etter flere uker med intens bombing.
– Det er som om Helvetes porter har åpna seg der – som Dantes inferno eller selve Armageddon. 2,2 millioner palestinere bor på et område som er fire mil langt og én mil bredt; det er som om det hadde vært tett i tett med store boligblokker fra Ålesund sentrum til Sjøholt. Nå er halvparten av befolkninga på intern flukt, men de har ingen trygge steder å rømme. Selv om de har fulgt Israels ordre om å dra fra nord til sør, så er det ikke trygt der heller, forteller han.
Muren og blokaden
Etter at Israel bygde betongmurer og høye gjerder rundt hele Gaza-stripa på begynnelsen av 2000-tallet, har området blitt kalt for «verdens største fengsel». Siden 2013 har også Egypt i sør sperret grensen sin i stor grad. Samtidig med at nesten alle innbyggerne i Gaza bokstavelig talt har blitt mura inne, har de fra 2007 vært utsatt for en blokade der Israel har hatt fullstendig kontroll over hvilke og hvor mye varer som har fått komme over grensen, enten inn eller ut av Gaza-stripa.
–Palestinerne på Gaza nå har ingen steder å flykte: alle grenseoverganger er stengt, og om de skulle prøve seg å flykte sjøveien over Middelhavet, vil de bli stoppa av den israelske marinen som holder vakt ikke langt fra land. Unntaket er utenlandske statsborgere som gradvis slippes ut fra Gaza, og noen alvorlige skadde pasienter, som kommer ut via grenseovergangen Rafah i sør.
Hamas og intifadaene
Ifølge Kjetil Lillesæter er palestinere flest på Gaza-stripa lite glad i Hamas. De kom til makta på der i 2006, etter det som blir sett på som et demokratisk valg. Bakgrunnen var at vanlige folk var lei av det korrupte regimet til det ikke-religiøse PLO. Hamas hadde starta som en ikke-voldelig bevegelse som ville islamisere det palestinske samfunnet med fredelige midler. Under den første intifadaen (palestinske opprøret), som varte fra 1987 til 1994 og som starta som et folkelig opprør, begynte Hamas i økende grad å engasjere seg i motstandskampen mot Israel. Utover på 90-tallet ble Hamas mer militant og voldelig, blant anna ved å sende en rekke selvmordskrigere mot kafeer og andre sivile mål i Israel. Det førte til at Israel innførte strengere grensekontroll, og fra tidlig på 2000-tallet begynte bygginga av betongmurer og sikkerhetsgjerder rundt hele Gaza-stripa.
– Hamas har hatt en militær fløy – Al-Quassam-brigadene – og en sivil fløy som står for den kommunale drifta i Gaza. På 80- og 90-tallet i – før Hamas tok over det sivile styret av Gaza – vant de stor respekt for sine sosiale hjelpeprogrammer, som gratis barnehage og utdeling av gratis mat til fattige. Dette var en viktig årsak til at de vant valget i 2006, i tillegg til frustrasjonen over det korrupte PLO, forklarer han.
Siden den gangen har ikke palestinerne på Gaza-stripa hatt muligheten til å si meninga si gjennom valg, men ifølge Kjetil er det klart at Hamas har blitt stadig mer upopulær og at de neppe hadde vunnet om det hadde blitt holdt valg på Gaza før 7. oktober.
– Hamas har blitt stadig mer islamistisk, og folk flest på Gaza har ikke fått det bedre enn under PLO – snarere tvert om. Derfor har Hamas blitt stadig mindre populær i befolkninga, sier han.
Den totale blokaden
Hamas’ valgseier i 2006 førte til protester i Israel, og året etter ble blokaden av Gaza-stripa innført. Den førte til at det ble nesten umulig for palestinerne å reise inn på arbeid i Israel, slik de hadde gjort før (særlig fram til rundt år 2000), og det ble mye mindre eksport av produkter ut av Gaza, for eksempel blomster, landbruksvarer, klær og møbler. Hvor mye som fikk slippe inn på Gaza av mat, drikke, strøm, drivstoff, bygningsmaterialer med mer, ble strengt kontrollert av Israel. Etter terroraksjonen 7. oktober har blokaden blitt fullstendig:
– I flere uker har FN advart om at befolkningen på Gaza er i ferd med å slippe opp for både vann, mat og drivstoff. Uten drivstoff vil det blant anna bli full stans i generatorene som produserer strøm til operasjonsstuene på sykehusene. Videre har FN anslått at det trengs minimum 100 lastebiler med nødhjelp hver dag, men det er bare i underkant av 500 lastebiler med nødhjelp som har sluppet inn på Gaza siden Israel åpna for dette for to og en halv uke siden, sier Kjetil.
Stor fattigdom – men også rikdom
Gaza by før bombinga starta for en måned siden beskriver han som en – på overflata – hvilken som helst storby i Midt-Østen: intens, bråkete og støvete, full av butikker og med flotte hoteller på stranda, men også stor fattigdom: Mens Gaza har en liten, styrtrik overklasse av forretningsfolk og tidligere landeiere, er minst 70 prosent av innbyggerne så fattige at de har vært avhengige av nødhjelp fra FN og andre hjelpeorganisasjoner for å klare seg.
– På Gaza kunne man få verdens beste sjømat – mye bedre enn i Ålesund! Og man kunne få god pizza! Stort sett opplevde jeg det som trygt for en nordmann å være der – men jeg har kanskje oppholdt meg for mye i Gaza by, der de fleste som tilhører middelklassen bor og det er mindre fatttigdom. Menneskene der er gjestfrie og imøtekommende, mennene elsker fotball og går gjerne på kaffestuer der de ser Barcelona mot Real Madrid mens de røyker vannpipe. Men under overflata er det en dyp fortvilelse og ikke minst bekymring for barna, forteller han.
– Krig avler hat
Det er ute i fattigkvarterene og flyktningleirene som har eksistert siden 1948, da israelerne fordrev 750 000 palestinere i det som på arabisk bare kalles nakba – «katastrofen», at den store fattigdommen og nøden finnes. Og det er der viljen til å utøve vold har gode vekstvilkår:
– Den groteske terroraksjonen som Hamas stod bak, kan ikke forsvares. Samtidig må vi forstå, men ikke forsvare, at slike massakrer ikke skjer i et vakuum: Den vedvarende blokaden, flere kriger med bombing, i tillegg til den konstante spenninga som er der også når det er våpenhvile, avler fortvilelse, ødelegger håp og skaper sinne – og hos noen: også hat. Resultatet av den forferdelige krigen som pågår nå, er jeg redd kommer til å bli enda mer hat og vold, sier Kjetil Lillesæter.