Da norsklærer Peter Alexander Stivang fikk inn de skjønnlitterære tekstene om hvordan verden kommer til å se ut i år 2098, slo det ham at de gjennomgående var mørkere enn det han har vært vant med fra elevene sine tidligere.
– Jeg merka meg særlig den dystre teksten til Åsne, som er ei jente jeg vanligvis oppfatter som blid og positiv og som ikke pleier å gi uttrykk for mørke tanker, sier han.
Åsne selv forteller at det nok stemmer at hun ikke er så veldig bekymra i hverdagen. Men da hun først skulle skrive om verden i år 2090, så ble det veldig, veldig svart:
– Verden blir annerledes
– Et kriterium for oppgava var den skulle ha en åpen og overraskende slutt. Det endte opp med noe som var litt mer mørk og spennende enn jeg egentlig hadde tenkt ... Jeg tror ikke verden vil bli så dyster om 100 år, men samtidig tror jeg at den vil være veldig annerledes enn i dag.
Hun forteller at både klimakrisen og krigen i Ukraina er tema som det snakkes om av og til i vennegjengen, særlig når det er noe nytt som har fått mye oppmerksomhet i nyhetene. Det er likevel ikke noe som opptar dem til vanlig, presiserer Åsne.
– Når det gjelder miljøet, gjør jeg helt vanlige ting som å kildesortere og spise litt vegetarisk av og til, sier hun.
Glad i å lese og skrive
Hun forteller videre at hun helt siden 1. klasse i barneskolen har vært glad i å skrive fantasi-tekster, og hun leser også mye bøker. Da er det ikke først og fremst dystopisk (tragisk og mørk) fantasy hun leser, men heller ungdomsbøker og hverdagsdrama.
– En bokserie jeg liker veldig godt, er «Throne of Glass». Det er en fantasy-aktig serie som minner litt om «Game of Thrones».
Hvor de dystre ideene hun skildrer i fortellinga si, kommer fra, vet hun ikke:
– Nei, det var noe som bare plutselig kom!
– Snakk med ungdommen!
Men det var altså ikke bare Åsne som leverte tekster som uttrykker uro for framtida. Det var et relativt gjennomgående trekk, ifølge læreren:
– Jeg ser at når elevene skal skrive skjønnlitterært, så ender fortellingene oftere enn før i en eller annen form for katastrofe. Etter at Russland gikk til krig mot Ukraina, så har det også blitt flere tekster om atomkatastrofer. Det skrev de aldri om før, så det kan se ut som dagens ungdom har fått sin «kalde krig», som preger dem, sier han.
Stivang er opptatt av at foreldre og andre voksne må snakke med ungdommen om framtida:
– Det er ganske mange barn og unge som er bekymra, og noen har nesten helt mista troa på framtida. Den bekymringa er det viktig at vi voksne tar på alvor, men det er jeg usikker på om vi gjør. Ungdommen får i stor grad med seg nyhetsoverskriftene, men går gjerne glipp av en del nyanser. Derfor er det viktig at vi voksne hjelper dem å se helheten og sette ting inn i en sammenheng, sier lærer Peter Alexander Stivang.
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Renselse
Her er fortellinga som Åsne Saint-Sollieux Leknes (15) skrev da 10.-klassingene ved Blindheim ungdomsskole fikk i oppdrag å skrive om framtida mot slutten av dette århundret. Til inspirasjon fikk de først lese et utdrag av Maja Lundes «Bienes historie».
Sveveskipene skulle ankommet i morges. Det var siste rest med forsyninger før den grufulle vinteren og alle dens farer ankom, og vi ville vært trygge i Grotta, tusenvis av meter under bakken, med et hav av forsyninger. Bortsett fra at vi nå ikke hadde forsyninger, og kriselageret der nede var ikke nok til å mette alle borgerne i New York.
Dette var tankene som fôr gjennom hodet mitt, som overdøvde suget i magen mens vi var på vei nedover i den trange heisen. Jeg tenkte på hvor deilig det må være å stå i heisen og tro at denne vinteren blir som før; ned i Grotta den 1. desember, fråtse i mat og varme klær, for å så dra opp igjen til overflaten den 1. april og glede seg over våren. Det var nemlig ingen som visste om de manglende forsyningene. Jeg oppdaget de fortvilte vaktene og ordføreren i dag tidlig mens jeg jaktet, noe folk flest har rådet meg fra. De fleste dyreartene var utryddet og de gjenværende hadde som oftest forurenset kjøtt, men i fjor sommer fant jeg et lite område langt ut i skogen, som fortsatt hadde et velfungerende økosystem. Familien min var overlykkelige, endelig kunne vi skaffe oss mat selv og slippe å betale store summer for forsyninger. Det var nesten som vi levde i 2020, da det var vanlig å gå på jakt uten å tenke på forurenset kjøtt eller utdødde arter. Jeg snudde meg mot damen som sto ved siden av meg. Hun var mager, hul i fjeset og store øyne, og jeg lurte på hvor mange som kom til å dø denne vinteren.
Med ett var vi nede og ble stilt opp i kø for å scannes, sånn som vi blir hvert år. Selv om jeg hadde gjort denne prosedyren utallige ganger før, sved det fortsatt i fingeren da den uniformkledde vakten stakk meg for å scanne blodet mitt. Jeg reiste meg på tå og kikket etter moren og storesøsteren min. Far var nok allerede inne, mennene blir alltid prioritert først. I køen bortenfor meg sto Ashley, og blunket ikke engang da vakten stakk henne og ildrødt blod piplet ut. Hun hadde alltid vært den flinkeste, beste og peneste søsteren, noe hun visste godt. Ikke at jeg elsket henne mindre for det, i mange år var hun alt jeg hadde med sin sterke selvtillit og uimotståelige sjarm. I fjor vinter greide hun faktisk å overtale en av vaktene til å gi oss en bedre lugar, uten å gjøre annet enn å kysse ham på kinnet og be pent. Det slo meg at i år måtte hun kanskje bruke samme metode for å få litt varer fra kriselageret. Ikke at hun visste noe om det. Mor var ingen steder å se, men jeg regnet med at hun sto i køen litt lenger borte, sammen med de andre mødrene.
Jeg fant familien min med det samme jeg kom gjennom porten. Snart skulle vi få tildelt en lugar, noe som ikke var spennende i det hele tatt, ettersom vi alltid fikk en av de minste. Lugarene ble tildelt etter rang, der de med mest penger fikk de fineste lugarene med eget bad og til og med kelnere hvis man var heldig. De minst velstående ble bare plassert i det som vaktene kalte Hundeburene. Når jeg var liten fikk vi alltid en av de fineste lugarene, ofte med tjenestefolk og andre privilegier. Da drev foreldrene mine et stort forskningsfirma der de forsket på hvordan verden gikk til grunne for 50 år siden, og de gjorde oppdagelser som kunne velte et helt samfunn. Det var derfor det ble bestemt for ti år siden at all forsking på fortiden var forbudt, og forskingsfirmaet til mor og far ble stengt ned på dagen. Jeg gråt i flere dager, ettersom det var jeg som skulle ta over firmaet og forske på det som interesserte meg mest i hele verden. Siden det, har vi alltid blitt plassert i Hundeburene sammen med de andre fattige familiene. Jeg sa ikke noe til familien min om de manglede forsyningene, jeg ville ikke skape uro, mest sannsynlig hadde skipene komt fram rett før vi dro ned og alt ville bli som før.
Vi satt samlet og ventet på tildelingen, da Verdenslederen trådde fram på den gedigne scenen. Hele befolkningen stilnet. Verdenslederen viste seg bare når et land eller en by sto ovenfor en stor krise. Tankene mine vandret umiddelbart til forsyningene, og jeg lurte på om de andre i salen hadde anelse om hva som egentlig foregikk.
-Vi er samlet her i dag, begynte Verdenslederen -for å fortelle dere at dere er byen vi har valgt å renske i år.
Det dunket i hodet mitt og jeg ble svimmel. Jeg kikket bort på Ashley som hadde mistet all farge og selvsikkerhet. Vi hadde hørt om utrenskningen før, om at én by blir utslettet hvert år for å forhindre overbefolkning og tap av ressurser. Byer som Paris og Praha hadde blitt rensket allerede i 2067, og det var vel bare et spørsmål om når det var vår tur. Jeg burde skjønt det i stad, da jeg så hvor fortvilet vaktene var og at scanningen tok lengre tid enn vanlig.
-Jeg og mine agenter skal sørge for at deres død blir så smertefri som mulig, sa Verdenslederen.
Da oppsto panikken. Folk skrek, kastet opp, tryglet vaktene om å la dem leve mens de stormet mot portene som var låst med de sterkeste låsemekanismene som finnes. Jeg beholdt roen på utsiden mens jeg grep tak i hånden til Ashley og fortalte henne at jeg var glad i henne. Det var ikke vits å løpe mot portene, det resulterte bare i en verre død. Svart røyk begynte å sive ut av rør i taket og bakken. Skrikene ble høyrere. Vi lukket øynene og ventet.
Åsne Saint-Sollieux Leknes