Spol frem til 7. juli 2022 og det var endelig klart for avreise til balløya England, og et 25 dagers langt fotballeventyr der jeg totalt skulle bevitne 13 kamper mellom Europas aller beste landslag. Jeg skulle få se verdens beste spillere og mange av mine personlige favorittspillere i aksjon. Forventningene var skyhøye, og jeg hadde sommerfugler i magen fra jeg entret Vigra lufthavn og frem til jeg landa på Gatwick i London.
Norsk totalfiasko
Som nordmann hadde jeg selvfølgelig forhåpninger om at Norge skulle prestere godt under mesterskapet. Jeg var aldri i nærheten av å se for meg Norge i en finale og drømmen om en semifinale virka også litt overambisiøs. Men jeg var heller aldri i nærheten av å se for meg at det skulle gå like åt skogen som det gjorde. At Norge skulle ryke ut av gruppespillet i en gruppe bestående av England, Østerrike og Nord-Irland var absolutt ikke urealistisk og det scenarioet hadde vært innom tankene mine flere ganger. Men måten det skjedde på hadde jeg aldri trodd.
Da jeg tok toget fra London til Brighton 11. juli for å se England mot Norge, visste jeg på forhånd at det med all sannsynlighet kom til å ende med tap, og med en stor sjanse for at det ble relativt stygt. Men at jeg skulle ende opp med å se et norsk landslag bli så rundspilt etter all kunstens regler og bli slakta 0-8 hadde jeg ikke trodd. Etter hvert som målene rant inn satt jeg blant cirka 25 000 engelskmenn og lo for meg selv. Hva annet kunne man gjøre?
Fire dager etter tragedien mot England gikk turen tilbake til Brighton for å se Norge mot Østerrike, en kamp Norge måtte vinne for å gå videre til en kvartfinale. Det skjedde ikke og Norge gikk på hodet ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad. Takk Gud for at det også ble siste mesterskap under Martin Sjögrens ledelse.
Før avspark i Norges skjebnekamp mot Østerrike i Brighton, som endte med 0–1-tap. Dermed røk Norge hodestups ut av EM.
Høy kvalitet og god stemning
Selv med Norge hodestups ut av EM, stoppa det ikke en kvinnefotballentusiast som meg fra å nyte kampene som involverte de andre landslagene, verken før Norges EM-exit eller etter. Kvaliteten på fotballen som ble spilt var høy og på et nivå som de aller fleste av oss bare kan drømme om å matche. I tillegg var de fleste stadionene nærmest fullsatt med et publikum som levde seg inn i hver situasjon og hvert øyeblikk. Ja, folk bryr seg om kvinnefotball!
Stemninga rundt om på arenaene var også enorm. Supporterne til Sverige, Tyskland, Nederland, og selvfølgelig England leverte så til de grader. Ikke overraskende gikk Wembley av hengslene og brøt ut i allsang til både «It’s coming home» og «Sweet Caroline» da sluttsignalet gikk etter 120 minutter og England hadde slått Tyskland 2-1 i finalen – en skikkelig gåsehudopplevelse!
Når det er nevnt, skal det faktisk sies at det ikke var den beste supporteropplevelsen jeg hadde i løpet av Englandsturen. Den svenske fansen prøvde seg, og lyktes godt med å gå i fantog til kampene, men ingenting kunne måle seg med den nederlandske fansen og deres fantog. Først og fremst er nederlenderne gale, men de kan så definitivt å lage stemning. De møtte opp i hopetall og malte gatene i Sheffield, Leigh og Rotherham oransje. Hundrevis av nederlendere ikledd den oransje drakta, veivende med nederlandske flagg, og dansende og hoppende til sangen «Links Rechts», var rett og slett helt spesielt og sinnsykt å være med på. Mildt sagt så tok det fullstendig av!
Å møte stjernene
I tillegg til å være vitne til fotball av ypperste kvalitet, enkeltprestasjoner i verdensklasse, fulle stadioner og gale supportere, var jeg også så heldig å få møte mange av hovedaktørene i EM, nemlig spillerne selv. Noen lag lot ikke spillerne få møte supportere grunna fare for korona, og etter hvert ble dette innstramma blant de lagene som fikk påvist smitte innad i troppen.
Likevel hindra det ikke mange, meg selv inkludert, i å vente ved spillerbussene i flere timer i håp om å få et bilde, en signatur eller et øyeblikk man ville huske for livet. Heldig som jeg var fikk jeg mange slike øyeblikk og all ventinga ble verdt det.
Alt gikk derimot ikke knirkefritt ettersom det oppsto noen kleine situasjoner. En av de som jeg kan nevne, og som jeg var en del av selv, var da jeg venta på den spanske landslagsspilleren Ona Batlle etter Spanias kamp mot Danmark 16. juli i Brentford. Før kampen hadde jeg fått en venn av meg til å stikke innom Adidas-butikken i Oxford Street for å kjøpe en Spania-drakt med hennes navn printet på ryggen. Problemet var at personen som hadde utført printen hadde feilstava navnet hennes. Istedenfor at det sto «O. Batlle» på ryggen, sto det «O. Battle». Dermed oppsto en litt pinlig situasjon da Ona Batlle skulle signere den drakta, og jeg måtte bruke et par minutter på å forklare at jeg visste hvordan navnet hennes skulle staves og at det var trykkeriet sin feil. Heldigvis tok hun det med et smil og forsto feilen – en feil hun sikkert har blitt vant til i løpet av tida som Manchester United-spiller.
Ona Batlle er for øvrig en av favorittspillerne mine. Ellers fikk jeg møte min favorittspiller nummer én, Jackie Groenen, samt andre stjerner som Lieke Martens, Lena Oberdorf, Sydney Lohmann, Fridolina Rolfö og mange flere.
Ona Batlle er for øvrig en av favorittspillerne mine. Ellers fikk jeg møte min favorittspiller nummer én, Jackie Groenen, samt andre stjerner som Lieke Martens, Lena Oberdorf, Sydney Lohmann, Fridolina Rolfö og mange flere.
Finaleshowet på Wembley før avspark.
Levde opp til forventningene
Oppsummert må det sies at Englandsturen ble en stor suksess. Jeg gikk og gleda meg helt fra finalebillettene ble bestilt, og hadde enormt store forventninger til turen. Hele opplevelsen med å reise rundt i England og se fotballkamper, suge til seg stemninga på stadion, møte spillere og leve midt i smørøyet av et stort mesterskap, var en surrealistisk opplevelse og definitivt det største jeg har vært med på. En slik tur anbefales på det sterkeste og er noe jeg har utrolig lyst til å gjøre igjen ved en senere anledning.