Siden 2016 har Nils Arild Nygård vært fascinert av og samla gjenstander knytta til keiser Wilhelm II, som Keiser Wilhelms gate her i byen er oppkalt etter. Wilhelm II levde fra 1859 til 1941 og var tysk keiser i 30 år, fra 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter at Tyskland hadde tapt 1. verdenskrig.
I Ålesund fikk keiser Wilhelm II heltestatus etter hans store bidrag til nødhjelpsbidrag etter bybrannen i 1904. I 1910 reiste byen en bauta av ham i Byparken, og en av byens hovedgater ble oppkalt etter ham. Godt og vel hundre år seinere har enkelte røster, som Sunnmørspostens nyhetsredaktør Sindre Halkjelsvik, begynt å stille spørsmål om det ikke er på tide å endre gatenavnet og plukke glorien av keiserens hode. For samme året som Wilhelm sendte varer og penger til Ålesund, stod Tyskland for det som seinere har blitt kalt 1900-tallets første folkemord, på herero- og nama-folket i kolonien Tysk Sydvest-Afrika, det som i dag er den selvstendige staten Namibia. Opp mot 100 000 hereroer og 10 000 namaer ble brutalt slakta av tyskerne etter at de starta et opprør mot kolonimakta bare 11 dager før flammene begynte å spre seg gjennom gatene i Ålesund natt til 23. januar.
– Ingen ond person
– Keiser Wilhelm II var en kompleks person og gjorde noen store tabber som han ikke kan fritas fra, men han hadde empati – noe bidraget hans til Ålesund viste – og han var på ingen måte noen ond person. I ei bok som kom ut i fjor og som er skrevet av britiske historikere, konkluderer de med at Wilhelm sannsynligvis ikke ante noe som helst om massakren i Namibia, og da han fikk vite om det, kalte han hjem den ansvarlige generalen, Lothar von Trotha. Selv om han ikke visste noe, fritar det ham selvsagt ikke for det formelle ansvaret for massakren, men det var altså ikke noe som var villet eller beordra av keiseren, sier Nygård.
Siden han kjøpte sin første keiser Wilhelm-relaterte gjenstand – et saltkar med keiserens monogram, laga av sølvsmeden Henry Møller i Trondheim – på auksjon i Berlin i 1916, har Nygård vært fascinert av den ganske så særegne keiseren. Han har bygga opp en stor samling av gjenstander knytta til Wilhelm og hans familie, og ikke minst har han lest det han har kommet over om keiseren.
Fødselsskade
– Wilhelm fikk en vanskelig start på livet. Mora Victoria, eller Vicky, var eldstedattera til dronning Victoria av England. Dronninga hadde fått det for seg at bruk av kloroform var den beste måten å føde på, så Vicky var ganske neddopa under fødselen. I tillegg viste det seg å bli en setefødsel, og legen sleit med å få Wilhelm ut. Han reiv og dro i ham, og resultatet ble en nerveskade som førte til at den venstre armen ikke vokste helt ut; den ble 14 centimeter kortere enn den andre og ganske ufunksjonell, forteller han.
Mora skamma seg over å ha fått en handikappa sønn, og Wilhelm ble utsatt for en del nokså morbide og smertefulle forsøk på å få hånda til å vokse ut. Skammen ble overført til Wilhelm selv, som ifølge Nygård følte seg underlegen hele livet som følge av den ufullstendige armen:
– Wilhelm gjorde alt for å skjule den deformerte armen, og først da han kom i militæret, fant han en slags ro. Der ble han ikke mobba, og han følte at uniforma gav han en slags verdighet. Han begynte å bruke uniform hele tida – jo mer prangende, jo bedre, og gjerne med hjelmer med store fjær – for å skjule defekten sin.
Uforutsigbar
I tillegg til at den ufullstendige hånda gjorde at Wilhelm sleit med dårlig selvtillit, var han også veldig uforutsigbar, forteller Nygård:
– Det er noen som mener at kloroformen som mora fikk under fødselen, påførte Wilhelm en slags hjerneskade. I alle fall sleit han med store psykiske problemer, han hadde narsissistiske tendenser, og han skifta gjerne mening flere ganger om dagen. Han burde nok aldri ha blitt keiser, men det ble han i 1888, da først Wilhelm I døde og så faren bare 100 dager seinere. Wilhelm var ikke så opptatt av de tyske koloniene, men var mer interessert i å reise, ikke minst til Norge. Han var veldig glad i naturen her, i fjordene og fjellene, og hans reiseskildringer gav et svært viktig bidrag til å gjøre Norge til et kjent turistmål.
Reise-keiseren
I løpet av 25 år var keiseren 23 ganger i Norge og seilte i de vestlandske fjordene med skipet sitt, Hohenzollern, oppkalt etter fyrstefamilien som keiseren tilhørte. Selv om han hadde vært mer i Molde, som han kalte «Nordens Nice», kjente han også godt til Ålesund. Da han hørte om bybrannen, ble han sjokkert og bestemte seg med en gang for at han ville hjelpe.
– Han fikk lasta om et skip som lå i Kiel og egentlig skulle ned med forsyninger til de tyske koloniherrene i Namibia, og sendte det i stedet med nødhjelp til Ålesund. Det er en myte at han bidro til gjenoppbygginga, men han var utvilsomt den første, store bidragsyteren med nødhjelp. Han gav også tre glassmalerier til nye Ålesund kirke; for øvrig bidro han også til restaureringa av Nidarosdomen og viste kong Haakon rundt der i 1906, sier Nygård.
Videre forteller han at da det var fare for krig mot Sverige i 1905, droppa keiseren sitt årlige norgesbesøk og dro i stedet til Stockholm for å overtale kong Oscar II til å droppe krigen. Krig ble det ikke, og Nygård tror keiserens bidrag hadde betydning for at det ble en fredelig unionsoppløsning.
– Ålesunderne var begeistra for keiseren, og det hang mange bilder av ham i mange ålesundske hjem. I 1910 fikk han så en bauta satt opp til ære for seg i Byparken, og han fikk en gate oppkalt etter seg. Å endre navnet på denne gata nå, blir historieløst. Ålesunderne den gangen ønska å hedre ham på den måten, og da er det de som må få avgjøre dette, sier han.
Verdenskrigene
I tillegg til det brutale folkemordet på herero- og namafolket i 1904-1908, er det flere andre historiske hendelser som kaster skygge over navnet til Wilhelm II: Han var Tysklands keiser under første verdenskrig, og i en periode skal han ha hatt en viss sympati for Hitler og nazismen:
– I 2016 arrangerte historikere og jurister i Nederland en rettssak, der Wilhelm var tiltalt for fem ulike brudd på folkeretten. Konklusjonen deres var at han kun var skyldig i ett punkt: invasjonen av det nøytrale Belgia. Den kunne han ha stansa, og at han ikke gjorde det, var nok hans største tabbe. Men på de fire andre punkta ble han altså frikjent, poengterer Nygård.
– Når det gjelder keiserens forhold til nazismen, tok det ikke lang tid før han tok avstand fra den. Han hadde nok litt antisemittiske holdninger, men han hadde jøder i ministeriet sitt, og i 1917, da ottomanene planla en massakre på jøder i Jerusalem, gikk Wilhelm hardt inn for å beskytte dem. Dette er noe mange israelere kjenner til, og som de forteller om når de kommer innom galleriet mitt. Etter krystallnatta i 1938 uttalte Wilhelm at han for første gang skamma seg over å være tysk, og den ene sønnen sin som uttrykte sympati for nazistene, erklærte han som død for seg.
– Ikke nazi-sympatisør
Etter at krigen var i gang, gratulerte keiser Wilhelm Hitler først med invasjonen av Polen og deretter med at han tok Paris. Heller ikke det hadde noe med nazi-sympatier å gjøre, mener Nygård:
– Tyskland var blitt samla i 1871 for å beskytte seg mot de store landa rundt, som Frankrike, England og Østerrike-Ungarn. Tyskland hadde blitt utsatt for angrep både av Napoleon 1. og Napoleon 3., og Versaillestraktaten, som knuste tyskerne etter første verdenskrig, hadde sterk støtte fra Frankrike. Wilhelm hadde derfor veldig lite til overs for franskmennene, og dette var bakgrunnen for at han gratulerte med at Paris var tatt. Og gratulasjonen med Polen hadde å gjøre med at Tyskland hadde måttet avgi Øst-Preussen etter første verdenskrig, og Wilhelm mente at dette området fortsatt burde tilhøre Tyskland, forklarer han.
Nygård mener altså at det ikke finnes bevis for at keiser Wilhelm på noen måte stod bak massakrene i Tysk Sydvest-Afrika, og at det derfor heller ikke er noen grunn til å utradere ham fra ålesundshistoria ved å gi gata hans et nytt navn. Dessuten, poengterer han, er det ganske mange andre historiske og nåværende ledere som har mer enn nok blod på hendene:
– Katastrofe å kansellere
– Tenk på hva britene gjorde under dronning Victoria, for eksempel med konsentrasjonsleirene i Sør-Afrika – eller på USA og Irak-krigen … Hvor skal vi begynne og hvor skal vi slutte? Vi kan ikke bare drysse glitter på historia for å gjøre den vakker, vi må lære av den. Selv om Wilhelm hadde dårlige sider og kunne være ganske så ufordragelig, så var han ikke noen drittsekk, og jeg mener at dersom vi kansellerer ham slik at vi mister Keiser Wilhelms gate, vil det være en katastrofe for Ålesund!
Nygård har også hørt argumentet om at det ikke finnes noen Kaiser Wilhelms Strasse i Tyskland, fordi han er lite populær der, og at det derfor er underlig at ålesunderne skal hylle ham på denne måten.
– Det man da glemmer, er hvem som renska Tyskland for gater med Wilhelms navn: Det var Hitler! Fordi han mente keiseren var svak, og at det var en skam at Tyskland hadde kapitulert etter første verdenskrig. Dessuten valgte ålesunderne etter andre verdenskrig å beholde gatenavnet, og det er også et viktig poeng, avslutter Nils Arild Nygård.
Enkelt-V
PS! Redaksjonen er kjent med at keisernavnet etter dagens norske rettskriving er Vilhelm – med enkelt-V –, men har i denne saka valgt å bruke samme skrivemåte som i gatenavnet fra 1910.
