– Jeg har 7-årsjubileum i desember! Da er det sju år siden jeg kom meg bort, sier hun gledesstrålende. Så går hun rett over til å fortelle om den nesten ufattelig brutale fortida. For den nå 38 år gamle kvinna er det egenterapi å være åpen og snakke om det hun har blitt utsatt for:
– Innendørs måtte jeg gå i korsett, strømper og truse hele tida, uansett temperatur i huset. Jeg fikk ikke lov til å gjøre noe annet enn å sitte hele dagen og se på porno mens jeg tok på meg selv, brukte dildo på meg og bønnfalte ham om sex. Dersom han oppfatta at jeg mista oppmerksomheten eller hadde sovna, så eksploderte han. Viss han stod opp om natta og oppdaga at jeg hadde sovna fra pornoen, kunne han hoppe på meg med den 80-90 kilo tunge kroppen sin, men det var lite sprett i den magre, 40 kilo lette kroppen min, så han ble sittende og holde meg fast mens han slo meg, forteller hun.
Ønsker å informere
I store deler av de tolv åra hun levde i det ekstremt voldelige og fornedrende forholdet, bodde hun på Sunnmøre, men hun er ikke herfra og bor ikke her nå.
I dag har hun det bra, men minnene fra 31 år med seksuelle overgrep og ekstrem vold, er fremdeles glassklare. Hun har fått påvist PTSD (post-traumatisk stress-syndrom), men har lært å verne seg mot de verste trigger-faktorene. Og hun holder seg oppe ved å fortelle verden om det hun har blitt utsatt for. Målet er å spre kunnskap om hva man skal se etter for å unngå å bli fanga inn av psykopatiske, voldelige menn (og i enkelte tilfeller også kvinner) – og hvordan man kan komme ut av det dersom man havner i en slik situasjon. Dessuten vil hun opplyse om hvordan man kan oppdage at noen, barn eller voksne, er utsatt for misbruk og overgrep.
«Love-bombing»
Hun møtte sin kommende overgriper da hun var 20 og endelig hadde kommet seg bort fra en familie som hadde misbrukt henne fra hun var spedbarn. Dét kommer vi tilbake til litt seinere. Mannen framstod som usedvanlig sjarmerende og overøste henne med kjærlige kommentarer fra første øyeblikk. Det ble så mye og utvikla seg så fort at det slett ikke var normalt. Og nettopp dette, forteller hun, er ett av de første og vanligste tegna som viser at man bør holde seg langt unna:
– Det kalles «love-bombing» og er et helt klassisk faresignal. I mitt tilfelle gikk det bare 14 dager før han sa at han elska meg, og etter et par måneder fridde han. Det gjorde han utendørs, på ei bro der det var fullt av mennesker. De hørte frieriet og applauderte, og dermed ble det jo umulig for meg å si nei – nettopp slik han hadde planlagt, minnes hun.
De ble aldri gift, men det ble et samboerforhold fullt av seksuell fornedring og ekstrem vold. Det begynte relativt forsiktig og ble mer og mer ekstremt og voldelig.
– Det beste rådet jeg kan gi til noen som er i et forhold som ikke er som det skal, er: Gå etter det første slaget! Gå etter den første løgnen! For det vil bare bli verre og verre, poengterer hun.
Oppvekst med overgrep
Hun tror at den voldelige mannen valgte henne ut fordi han skjønte at hun allerede hadde vært utsatt for grove overgrep. For, som hun sier:
– Det er dessverre nærmest som det lyser «lett offer» i panna til mange av oss som har vært utsatt for vold og misbruk.
Oppveksten til kvinna var nemlig også slik at det knapt er mulig å forstå at hun står oppreist i dag. Fra hun var bitteliten ble hun misbrukt – av hele familien.
– Jeg har klare minner fra da jeg var to år og satt i en badering mens onkelen min tok på meg der nede. Det gjorde han ofte – og da jeg var fem var det ingen som forstod hvorfor jeg hele tida fikk nye urinveisinfeksjoner.
Mor hørte på
Det aller verste overgrepet, forteller hun, skjedde da hun var 14:
– Vi var på loftet på hytta og far min, storebroren min og onkelen min forgrep seg på meg samtidig. Jeg husker godt at mor etter en stund kom bort i trappa og ropte opp: «Er dere ferdige snart?» Så snudde hun.
Hun er også rimelig sikker på at brødrene ble misbrukt av mora, og hun husker godt at den yngste sov med henne lenge etter at han hadde fylt ti år.
– Jeg tror den yngste broren min ble ganske traumatisert første gang han så hva jeg ble utsatt for. Men både han og storebroren min ble opplært til å bli overgripere. Også mor mi skal i si tid ha blitt utsatt for overgrep fra sin far – men for meg framstod han alltid som en snill og hyggelig bestefar, så jeg har litt vanskelig for å tro det. Samtidig vet jeg jo at både familien min og overgriperen som jeg ble gift med, blir oppfatta som helt normale av folk flest, forteller hun.
Skolen svikta
Fristedet i oppveksten var skolen – og i voksen alder, arbeidsplassen. For der kunne hun være seg selv, fri fra vold og misbruk. Hun sier at skolen den gangen ikke hadde kompetanse til å se tegnene hennes og forstå hvordan hun hadde det i hjemmet:
– Uansett hvor syk jeg var og hvor høy feber jeg hadde, så gikk jeg på skolen. Det var ikke aktuelt for meg å være hjemme, sier hun.
Fornedring
Da den voldelige samboeren fikk høre om oppveksten hennes, brukte han den selvsagt til å fornedre henne enda mer. Hun fikk høre at det var hennes egen feil, at hun var sexgal og at hun likte det hun hadde blitt utsatt for.
– Ja, selvsagt. Det var min feil at jeg som toåring lot onkelen min ta på meg, sier hun sarkastisk.
Også på andre måter gjorde samboeren alt han kunne for å fornedre henne og få henne til å føle seg elendig. Hun fikk blant anna stadig vekk skylda for at han ikke hadde det bra, og hun fikk høre at hun hadde gjort ham så «syk» at han ikke var i stand til å jobbe.
Ikke «bare å gå»
Det verste spørsmålet hun får fra folk som har hørt historien hennes, er: «Men hvorfor gikk du ikke bare?» For det er ikke så lett å «bare gå».
– Han sa at dersom jeg gikk, så ville jeg dø innen 48 timer. Og det trodde jeg virkelig på. Jeg var sikker på at han kom til å drepe meg. Eller kanskje han ville tatt livet av seg selv eller drept kattene, og da ville jeg følt at det var min skyld. Og det hadde jeg ikke orka å leve med, så jeg ble hos ham.
At hun til slutt likevel klarte å rømme, skyldtes delvis tilfeldigheter. Hun forteller at hun hadde begynt å gå til en psykiater, men at samboeren alltid insisterte på å få være med. Selv måtte hun si til psykiateren at hun ønska å ha ham med som støtte under samtalene. Etter en stund gikk hun over til å ha samtaler med en psykiatrisk sykepleier, og på ett eller anna vis fikk hun lov til å snakke med henne uten at samboeren var fysisk til stede:
– Jeg måtte hele tida melde fra om hvor jeg var og hva jeg gjorde. I løpet av en samtale kunne han sende meg fem-seks meldinger, og den psykiatriske sykepleieren forstod at det var noe som var galt. Men hun kunne ikke gjøre noe før jeg selv uttrykte at jeg ville ha hjelp.
Ringte fra grøfta
En morgen hadde det blitt for mye for kvinna. Hele natta hadde hun blitt tvunget til å rundvaske til jul. Hun hadde gått i tre dager uten å få mat, og kvelden før hadde hun blitt grisebanka med fjernkontrollen fordi hun hadde titta på vanlig TV og ikke på porno.
Endelig innså hun at hun var nødt å komme seg vekk, uansett hva han ville finne på. Hun kom seg ut av huset med mobil, lommebok og bilnøkler, men valgte å ikke ta bilen, i frykt for at han ville komme løpende og kaste seg foran den. For uansett hva han hadde gjort med henne, ville hun ikke være i stand til å kjøre over ham. I stedet krøp hun ned i en iskald grøft og ringte til den psykiatriske sykepleieren.
– Etter en stund kom det en politibil, og jeg var sikker på at mannen min hadde ringt politiet, fortalt dem hvor «syk» jeg var og fått dem til å komme og hente meg. Jeg var livredd. Men heldigvis var det den psykiatriske sykepleieren som hadde tilkalt politiet for å sikre meg mot mannen min.
Ros til krisesenteret
Hun ble tatt med til legevakta, der hun fikk mat og ble undersøkt, og de svære blåmerkene fra fjernkontrollen ble fotografert. Deretter ble hun kjørt til krisesenteret i Ålesund.
– Jeg kan ikke få fullrost krisesenteret! Det er en gjeng med fantastiske folk, som er der for deg og prater med deg når du trenger det – og de er der 24/7, sier hun.
Et nytt liv
I de sju åra som har gått siden hun kom seg vekk fra sin overgriper-samboer, har hun skifta navn, flytta og starta på en utdannelse som ambulansearbeider. Hun har også begynt å skrive bøker om livet sitt, og hun har planer om å holde foredrag. Den første boka, om de tolv åra i ekteskap med en seksuelt forstyrra voldsovergriper, er hun i stor grad ferdig med. Den andre, om hvordan hun kom seg ut av det hele, holder hun på med. Den tredje skal handle om oppveksten i sin incestuøse overgrepsfamilie, men de minnene er fortsatt så vanskelige for henne at hun må vente med å skrive til hun har fått det litt mer på avstand.
– Fortell noen!
– Dersom du er i et voldelig forhold, er det viktig at du forteller om det til noen. Det kan være til en psykiatrisk sykepleier, til fastlegen din eller til en venn du stoler på. Men om det er umulig for deg å få snakke med noen på tomannshånd uten at den som utsetter deg for vold, er med deg, så fortell til noen tilfeldige: Si noe til dama i kassa på butikken eller til hvem som helst, men søk hjelp, oppfordrer hun.
Anmeldelser henlagt
Kvinna opplyser at hun har anmeldt både eksmannen og familien sin for overgrepa, men begge anmeldelsene ble henlagt av politiet. Alle fysiske bevis var kasta og fjerna. I stedet har hun blitt sittende på stor gjeld, fordi alt som var kjøpt i ekteskapet, var kjøpt i hennes navn.
Nytt i Uka har etterkommet kvinnas ønske om å få være anonym. Vi fikk kontakt med henne via Sunnmøre krisesenter, som anbefalte henne som en god kilde som brenner for å formidle sin historie og å hjelpe andre kvinner til å unngå å havne i samme situasjon som hun selv har vært i.