Da trønderen Audun Askim og kona flytta til hennes barndomshus på Emblem i 1998, sa han til henne at «Skal vi bo på Sunnmøre, så blir det ikke kirka på meg. Her er det for lavt under taket og for trangt mellom veggene.» Og lenge holdt den tidligere Statoil-presten seg unna kirka: I 20 år jobba han som spesialpedagog og rådgiver i den videregående skolen, i tillegg til at han var leder for kriseteamet i Ålesund kommune. I den siste rolla er det nok mange som kjenner til ham, ikke minst fra den tragiske Fjelltun-ulykka i 2008. For noen år siden ble han så kontakta av rektor ved Borgund videregående skole, som lurte på om han kunne tenke seg å jobbe med personalgruppa der. Det takka han ja til, men i 2020 ble det klart at fylket skulle kutte drastisk i stillinger og funksjoner i skolen som ikke var lovpålagt. Audun valgte å slutte før han ble sagt opp.
– Fortsatt lavt under kirketaket
– Jeg tenkte at det måtte ha blitt litt høyere under taket også i sunnmørskirka de siste tjue åra, så jeg tok kontakt med Ingeborg [Midttømme] biskop og hørte om det var plass til en trønderprest i kirka. Det var det, sa hun, og jeg fikk en stilling som prestevikar. Dessverre fant jeg snart ut at det kirka på Sunnmøre ikke hadde forandra seg så mye som jeg håpte. Dessuten trivdes jeg ikke så godt med å holde søndagsprekener. Etter et år sa jeg derfor opp stillinga og gikk av med AFP, forteller han.
«Kvardagspresten»
I løpet av tida som prestevikar skjedde det imidlertid noe uventa, og som førte til at han nå kaller seg for «kvardagspresten» – Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle få så mange og lange samtaler med folk som hadde ulike problemer. Noe av det var sorgsamtaler, men det var også mye anna, sier Audun. Han forstod at det er mange som har behov for noen å snakke med som ikke er familie eller venner; samtidig vet han at fastlegene sjelden har tid til prate mer enn et kvarter, mens psykologene har nærmest uendelige ventelister. Da han sa fra seg prestevikariatet spurte han derfor biskopen om han kunne få beholde kontoret sitt i Spjelkavik-kirka og ta imot mennesker for samtaler der. Det fikk han lov til, mot at han holder begravelser og har mange samtaler med ulike mennesker.
Meningsfylt
Arbeidet som «kvardagsprest» gjør han gratis og frivillig; som «AFP-rest», som han spøkefullt kaller seg, er det uansett ikke mange kronene han kan tjene før det går utover pensjonen, påpeker han. – Jeg får gjøre noe meningsfylt, samtidig som jeg bestemmer selv over dagene mine og hvor mye jeg vil jobbe. Det er fint! Selv tror han at en av hans viktigste egenskaper, er evnen til å være stille og bare lytte: – Vi mennesker har fått to ører og én munn, og det tror jeg de er en grunn til, sier han med et smil. – Innimellom stiller jeg noen spørsmål, men det viktigste er å bare lytte og ta oss god tid sammen.
En bunnløs sorg
Det kan være mye forskjellig som tynger dem som kommer for å snakke med «kvardagspresten». En som har hatt mange samtaler med ham det siste halvåret, er Ann Iren Vartdal, som mista mora brått og uventa, bare 65 år gammel, sommeren 2020. – Audun, som er en venn av svigerforeldra mine, og som kjenner godt til mannen min, kom tilfeldig syklende forbi huset vårt en dag han holdt på noe utenfor. Kristian, mannen min, inviterte ham inn, og mens jeg stod og bakte brød sa han at han hadde hørt hva som skjedde, og han spurte hvordan det gikk. Det ble mye salt i brødet den dagen …, minnes hun. Ann Iren forteller videre at Audun inviterte henne til å komme til samtaler. Da var hun faktisk ikke klar over at han var prest, men trodde han var sosionom eller psykolog eller noe slikt. Hun takka uansett ja, da hun forstod at hun trengte noen utenforstående å snakke med: – Selv om jeg har familie som jeg prater godt med, både mannen min, faren min og søskena mine, så var sorgen min så bunnløs at jeg trengte noen som kunne se det utenfor. Jeg har alltid vært vant til å klare ting selv, men nå fikk jeg ikke lenger til noe som helst. Lav terskel På det meste gikk Ann Iren til Audun et par ganger i uka, og det var mye gråt. Etter hvert har sorgen blitt litt enklere å bære, og hun trenger ikke lenger gå like ofte til samtaler. – Det er viktig for meg å få fram at tilbudet til Audun er et lavterskeltilbud som passer for alle, uansett tilknytting til kirka. Selv er jeg en slik som stort sett bare er i kirka på julaften, poengterer hun. Audun selv sier at han ikke bruker ordet «sjelesorg», fordi det kan høres skremmende og formelt ut. – Jeg har aldri vært så glad i ritualene og reglene i kirka, men trives som «kvardagspre