Mange sanger handler om snø, og nå om dagen kan det virke som om «himmelens korrekturlakk har blitt åpnet over en feilstavet sunnmørsk sommer». Sjeldent har jeg opplevd en mars måned i byen vår med mer snø enn i år. Siden jeg er et barn av desember er jeg i utgangspunktet glad i dette kalde hvite teppet som pakker inn byen. Men nå rettes likevel blikket mot himmelen med et stort sukk fra hjertet: Lengselen etter vår og varme har meldt seg for lengst, og optimismen var faktisk stor da februar slapp taket. Da var det lite som tydet på at værgudene hadde disse planene for oss.

Snøen kommer mer ramlende enn dalende, og det virker ikke som om dette har noen ende. Naboer krangler om hvor snøen skal ligge. Fotgjengere klager over manglende brøyting av fortau, bilister klager over fotgjengere som går i dårlig brøytede veibaner, og likevel tørr en og annen syklist seg ut i trafikken. Biler havner i grøfta, busser kjører seg fast, eller enda verre: de er noen minutter forsinket så man ikke rekker avtaler. Alt dette på grunn av den konstante strømmen av frosset vann. Folka i kommunen og andre gjør sitt for å hjelpe, men likevel klages det. Alle ønsker at akkurat VÅR gate skal ha førsteprioritet, for det er jo tross alt MIN gate som er den aller viktigste, er det ikke det da?

Nå er det helt perfekte forhold for å sende ut de unge håpefulle med snøskuffer slik at de kan tjene seg noen ekstra kroner, eller for den del hjelpe den naboen som selv sliter med å få snøen fjernet. De kan faktisk måke en oppkjørsel eller gårdsplass to tre ganger om dagen. Jeg retter blikket opp og ut mot horisonten, og ser atter mer snø på vei inn og ned over mitt og mine naboers hustak. Men jeg tenker likevel, når jeg fristes til å strekke hendene i været, knytte nevene og skrike høyt mot himmelen: NOK NÅ, at vi egentlig ikke har noen som helst grunn til å klage, det er bare snø. Tenk hva som faller ned fra himmelen over Kiev!

Morten Johan Henriksen