«Lykkerus» kan være tittelen på bildet av kona mi og meg, tatt på Kreta juli 2011. Vi skålte over at etter noen tøffe år var livet godt, og fremtiden så veldig lys ut. Etter flere år med store kroniske smerter var jeg klar for å starte på bachelorutdanning i journalistikk i Volda, og kona hadde drømmejobben som sørvisingeniør og hadde hele verden som arbeidsplass. Tidligere samme år hadde vi kjøpt oss hus i Ulsteinvik. Huset som var bygget i 1963 hadde behov for en oppgradering, men det så vi lyst på for vi hadde gjort tilsvarende jobb på huset vi endte med å selge på Haramsøya. Og så viktigst av alt - alle ungene våre hadde det godt. Vi hadde mye å skåle for den dagen på Kreta.
Kort vei fra lykke til ruin
16. august – bare seks dager etter vi kom hjem fra ferie – møtte jeg yr av glede og spent i kroppen til første skoledag ved Høyskolen i Volda. I lunsjpausen ringte jeg til kona som var på jobb ved Søviknes verft. Jeg husker at det var en veldig god telefonsamtale, og jeg fortalte entusiastisk om førsteinntrykket jeg hadde fått av både forelesere og medstudenter. Kona fortalte om båten hun jobbet på, og at oppdraget var hun godt kjent med. Hun hadde gjort tilsvarende oppdrag tidligere.
Den dagen kom jeg hjem til tomt hus. Ungene var på ferie. Jeg hadde knapt kommet inn døra da telefonen ringte. Han som ringte, presenterte seg som sjefen til kona. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg visste umiddelbart at noe var veldig galt, og jeg fryktet det verste.
Anita hadde vært utsatt for en ulykke. Det var spenning i et skap som ikke skulle hatt strøm. 690 Volt. Senere fikk vi vite at det var gifteringen som hadde reddet livet hennes. I stedet for at strømmen gikk opp armen hennes med mest sannsynlig dødelig utgang, så fikk gifteringen den til å skrifte retning og gikk tvers gjennom fingrene i stedet.
Velferdsstaten leverer
Åtte uker på Rikshospitalet. Tretten operasjoner og perioder der hun svevde mellom liv og død. Også flere operasjoner i ettertid. På høyre hånd har hun i dag en hel finger. Ringfingeren. Lillefingeren er helt borte. De andre fingrene mangler ett eller flere ledd. Rehabilitering, fysioterapi, proteser og spesialsydde hansker og mye mer. Kona er, etter først noen år med kontorjobb, tilbake i jobben som sørvisingeniør og har igjen hele verden som arbeidsplass.
Kort responstid og dyktige fagfolk redder liv
Utgangen på denne historien hadde kunnet vært en helt annen dersom lokal ambulanse ikke raskt hadde vært på verftet, at helikopterturen til Ålesund hadde tatt lengre enn fire minutter, eller at der ikke hadde vært et akuttmottak ved Ålesund Sykehus med nødvendig livreddende kompetanse. Der gjorde legene sammen med eksperter på Rikshospitalet og Haukeland vurdering om hun skulle sendes videre til Oslo eller Bergen. Valget falt på Rikshospitalet fordi det var viktigere å prøve å redde mest mulig av fingrene, og det ble vurdert viktigere enn spesialistkompetansen Haukeland har på brannskader og hudtransplantasjoner. Luftambulansen fraktet henne raskt videre til Oslo.
Du vet aldri når du trenger hjelp fra fellesskapet
Vi står i stor gjeld til felleskapet, og er uendelig takknemlige for at vi bor i et land med et offentlig helsevesen. Dette er en av grunnen til at vi begge to engasjerer oss politisk. Vi vet av egen erfaring hvor livsviktige fellesskapsløsningene er, og at sikkerhetsnettet er der om vi skulle trenge det. Du eller noen nær deg har kanskje også lignende erfaringer, der det har vært avgjørende å ha gode velferdstjenester i din nærhet. I år er det kommune og fylkestingsvalg. Hvem vi gir stemma vår til avgjør om fellesskapsløsningene skal tas vare på, bygges ut videre, eller bygges ned.
Etter vår mening er det Rødt som best kjemper kampen for å ivareta et godt og desentralisert offentlig velferdstilbud over hele landet, og stiller til valg for Rødt både i kommunestyrevalget i Ulstein og fylkestingslista i Møre og Romsdal. Bli med på laget du også. Fordi fellesskap fungerer.
