Vi som var til stede, fikk høre mye av det samme vi har hørt så utrolig mange ganger før, men som aldri kan gjentas ofte nok: «Vår frihet og vår måte å leve livene våre på, er noe vi aldri må ta for gitt. Mange før oss har betalt den aller høyeste prisen for at vi skal kunne ha det slik».

Kloke ord fra 16 år gamle Iver Aarebråt i Ålesund ungdomsråd. Han snakket om hvor viktig kunnskap om fortiden er, for å stå opp mot hat og rasisme og for å hegne om viktige verdier som selvstendighet, frihet og demokrati. Foto: Kåre Stig Nøstdal

Jeg må bare innrømme at jeg ofte opp gjennom livet har tenkt, at det må da være grenser for hvor mange ganger vi skal spille den samme gamle plata – om og om igjen. Men jeg har for lengst innsett, at det er det ikke. Vi må aldri slutte å gjenta dette for oss selv og for hverandre. Vi må aldri glemme, fortrenge, eller fornekte. For det finnes akkurat nå bekymringsfullt mange krefter som drar overraskende mange med seg i ikke-demokratiske retninger.

Lærte under pandemien

Jeg tror at pandemien var en tankevekker for mange av oss. For de fleste var dette det første møtet med hverdager hvor vi var ilagt uvante restriksjoner og måtte leve med en kollektiv usikkerhet. Det var noe helt nytt, og vi likte det ikke. Vi likte ikke å gå med munnbind, å måtte holde oss hjemme fordi andre sa vi skulle det, å ikke kunne dra på hytta når vi ville, å ikke få bestemme selv hvor mange gjester vi ville ha på besøk og å unngå store folkeansamlinger. Restriksjoner som egentlig bare er marginalt innskrenkende for friheten vår.

Hva om?

Hva om vi ikke fikk si det vi ville, skrive det vi ville, snakke med hvem vi ville, kle oss slik vi ville, eller tenke det vi ville? Mange har det slik, og mange slåss også akkurat nå for å slippe å ha det sånn. De slåss for verdier som er «selvfølgelige» for oss som bor i Norge.

Barn av regnbuen

Selvsagt skulle jeg ønske at man bare kunne møte verden med blomster og Kumbaya, men sånn er det ikke alltid. Noen ganger må noen faktisk slåss for verdier man føler man ikke kan leve uten. Også med våpen. Derfor opprører det meg at det i det hele tatt fortsatt finnes politiske krefter i dette landet som mener at vi heller burde sende gasbind og plaster til Ukraina, enn antiluftskyts og ammunisjon. At det går an!

Snart er det 17. mai, og vi skal igjen feire grunnloven, selvstendighet, frihet og demokrati – fordi vi kan. Så når den tid kommer: GRATULERER MED DAGEN!