Fra tid til anna viser det seg at vi ikkje er ferdige med dette gamle argumentet i språkdebatten «nynorsk versus bokmål»: På nynorsk er det så mange fremmede ord som vi aldri/ytterst sjelden har hørt før, og slikt må vi unngå, så derfor må det bli bokmålet vi benytter oss av. For det er vel ikkje meininga at folk skal begynne å lære seg et nytt språk for å tilfredsstille nynorskfolket?
Eksempler på uforståelige ord som blir holdt frem kan være «semje», «lut», «oreigning», «kjensle», «mangslungen», «botevon», «rakarstove», «depel», «damstille», «tevling», «vol», «skut» osv...
Det kan godt hende at disse og mange flere ord, kan være uforståelige de første gangene man ser/hører dem uttalt. Men da må det samtidig være lov å spørre: Ville det vært umulig å tenke seg å lære ka de betyr? Er det det å lære som er så gale? Er det ei skam eller nåkke anna ydmykende ved å lære?
Nei, det kan da vel ikkje være det, vel? Det kan ikkje være skammelig å lære nåkke nytt?
Det slår meg at det eineste skammelige i slike tilfelle, det er å ikkje gidde å lære!