Medan pengane renn inn i statskassa, blir fleire og fleire i vårt «rike» land fattigare. Vi blir fattigare ikkje berre på pengar, men også på kompetanse, omsorg og fellesskap. Mange har ikkje råd til mat på bordet, eller å sende barna sine til fritidsaktivitetar, mange eldre og sjuke sit aleine i eigne boliger som dei ikkje har råd til å varme opp, utan nokon å snakke med, og mange ute av stand til å ta vare på seg sjølv. Korleis kan vi akseptere som samfunn at dette skjer? At dei som har lagt til rette for den rikdommen og levestandarden vi har i dette landet i dag, skal svinne hen i einsemd?

Det seiast at ein får dei politikarane ein røystar på, og nokon vil kanskje og hevde at ein får dei politikarane ein fortener. Men fortener vi verkeleg politikarane vi sit med i dag? Fleirtalet av veljarane har i alle fall valt dei til å leie oss. Var det gode val?

Det som skjer er nemleg politikarstyrt. Det er politikarane som prioriterer og bevilgar. Det er politikarane som utvidar eller innskrenker vanlege folk sine rettar og mogelegheiter til å velje og bestemme over eige liv. I dag blir dei private tilboda innanfor rehabilitering, rusomsorg, eldreomsorg, barnehagar strypte og avvikla. Slik forsvinn også viktig kompetanse som er bygd opp over tiår, og det utan at det offentlege kan forsere denne systematiske nedlegginga av tilbod som til dømes Mork rehabiliteringssenter. Det som skjer i samfunnet vårt i skrivande stund er ei ønska utvikling av styrande politikar og ingenting anna enn ei stor skam.

Den private fattigdommen rammar først og fremst dei som har lite frå før, dei som av ulike grunnar står utanfor arbeidslivet, er einslege forsørgjarar, minstepensjonistar, dei eldre og sjuke. I min eigen kommune, Giske, legg ein ned ei heil avdeling ved Giske omsorgssenter, Hustruhamna, og enda meir skremmande, halverer plassane ved Løkevegen frå ti til fem plassar. Løkevegen er eit godt fungerande tilbod for tung psykiatri. Eg kjenner godt til dette tilbodet, då det var eit av dei første vedtaka eg var med på å fatte, som fersk politikar i 2003 at dette tilbodet skulle byggast.

Norsk helsevesen er i kneståande etter ein pandemi som har slitt ut fagfolk og skapt enda fleire psykisk sjuke som treng hjelp. Så har vi ei regjering og ein helseminister som svarar opp med at folk må forvente mindre hjelp framover. Kan vi akseptere dette, kan du akseptere dette? Eg kan i alle fall ikkje det og har derfor valgt å engasjere meg på ny i samfunnsdebatten.

Til sjuande og sist blir vi som samfunn målt på korleis vi behandler våre eldre og sjuke, og der står vi etter mi meining til stryk!

Ina Giske