Å kjøre Postvegen fra varehusa i Breivika og opp på Lerstadvegen retning øst er en selsom opplevelse. Du kommer opp til et trafikkbilde som kan synes greit nok, men som raskt viser seg å være vanskelig å lese, uoversiktlig, kort sagt en utfordring som krever konsentrasjon, besluttsomhet, og reaksjonsevne.
Avstanden til rundkjøringa er altfor kort. Du kan ikke stole på noen. Biler kommer ofte ut fra rundkjøringa med høyreblinken på, noe som normalt skulle indikere at de skal til høyre (ned Postvegen), men så opplever du til din forskrekkelse at de likevel kjører rett fram. Blinklyset 'henger' nemlig gjerne igjen etter utblinkinga i rundkjøringa, og gir et villedende signal til deg som venter noen meter bortenfor. Og før det smeller, må du brennkvikt revurdere ditt eget forehavende, slippe opp gasspedalen, bli stående og forberede deg på et nytt risikabelt fremstøt.
Det er biler bak deg også, må vite. Ofte langt ned i bakken - med bakkestart. Trafikken på Lerstadvegen kan til tider være stor. Du må uansett forholde deg årvåkent frampå, til du øyner, eller velvilligst blir tilbudt, et kjapt smutthull og gambler på at du har oppfattet signalene rett.
Nei, dette orker jeg ikke. Jeg har simpelthen ikke nerver til det, og velger heller en annen (om)vei. Det er et tankekors at man ikke allerede i anleggsfasen fikk knyttet Postveg-traseen direkte opp mot rundkjøringa.