Det er imidlertid lett å overse verdien av de historiske bygningene og installasjonene som omkranser selve stadion. Samlet danner stadionanlegget, den storslagne utsikten og bygningene en helhetlig kulturarv. Neste år er det jubileum, da er byens historisk største kulturelle institusjon 75 år. Det må feires, men hvordan vil bygningene se ut; fine og nyrenoverte eller preget av dårlig vedlikehold og sterkt forfall?
En verdifull kulturarv
Aksla stadion har alltid vært populær, mye brukt og høyt verdsatt og er en del av byens identitet gjennom 75 år. For dagens generasjoner ligger den der som en selvfølge, funksjonell og med et sus av idrettshistorie. Gjennom generasjoner har titusener hatt uforglemmelige opplevelser her.
Men viktige deler av bygningene og installasjonene i tilknytning til stadion er i fare. De to billettbodene er delvis eller helt forfalt. Det gamle store stadionuret er snart bare en betongkloss. Kiosk og radiobod preget av 75 års slitasje. Når disse bygningene er borte, vil anlegget aldri bli det samme igjen. Aksla stadions særpreg bygger på tre sentrale dimensjoner: beliggenhet, kulturhistorie og et levende aktivt miljø. Blir en av delene borte, går den unike helheten tapt.
En 90-årig historie
Det er over 90 år siden planleggingen av Aksla stadion begynte. I 1931 startet arbeidet med utviklingen av et nytt stadionanlegg for byen. I 1935 forelå to alternativer for plasseringen, enten på Lille Nørve (Nørvevika), der Volsdalen camping ligger i dag, eller på Aksla. Den 15. februar 1935 vedtok bystyret med 42 mot 18 stemmer å bygge idrettsplassen på Aksla. Arbeidet ble påbegynt samme år. Så kom 2. verdenskrig og stanset den storstilte satsingen. Endelig, den 26. mai 1948 fant åpningssermonien sted med om lag 2500 mennesker til stede.(Kilde: Aafks historiske arkiv) En stor begivenhet for byen.
Hvor stor satsingen var den gang, må sees i forhold til de økonomiske og sosiale forhold i etterkrigstiden. Gjenreisningen av Norge kostet dyrt og harde prioriteringer var nødvendig. Også i Ålesund var det rasjonering på matvarer som kaffe, frukt, sjokolade og en del andre næringsmidler som ble kjøpt på rasjoneringskort. I lønningsposene var det begrenset med kontanter for de fleste lønnsmottakere. Likevel, i disse trange tider valgte byen å fullføre stadionanlegget. Denne prioriteringen gjenspeiler hvor dypt forankret idrett og fotball var og er i den norske folkesjelen. Arbeidet med stadion var mye basert på tusenvis av dugnadstimer, men innsatsen ble meget verdifull. For Ålesund og for Sunnmøre er Aksla stadion den kulturelle institusjonene som fra 1948 til 1976 samlet flest mennesker. Titusener av mennesker forbinder stadionanlegget med gode og verdifulle minner. La oss se på et eksempel:
Under kvalifiseringskampen om opprykk til nivå 1 mellom AaFK og Gjøvik-Lyn i 1962 var der 12-13.000 tilskuere, på et enkelt stadion med bare ca. 4.000 sitteplasser. På den fotballkampen var det flere tilskuere enn tilskuerkapasiteten på Color Line stadion. Vi vet hvor intens stemningen kan være under fotballkamp, hvordan det kan koke på tribunene. På Aksla stadion var stemningen like intens både for de få som var heldige og hadde tribuneplass og for de mange tusener som stod som sild i tønne i lyngen oppover skråningen og rundt banen.
Et sosialt treffsted
Aksla stadion ble gjennom sine små og store arrangement, Ålesunds og Sunnmøres største sosiale treffsted. Stadion var AaFKs hjemmebane fra 1948 til 1976. På 1940-50-tallet var ikke personbilsalget frigitt, og det meste av persontransport foregikk kollektivt eller til fots. Folk fra landsbygdene reiste ofte sammen til store idrettslige arrangement. På store kamper krydde det av mennesker på veg fra byen opp mot Fjelltun og Aksla. Her traff man venner, gamle som nye, familie og andre kjente. Arrangementene var sosiale begivenheter. Så må vi ikke glemme de vintrene da kommunen la is på stadion, til glede for utallige ålesundere, spesielt unge. I dag er også isleggingen en del av historien. Apropos, i 1950 og 60 årene tok Ålesund kommune seg råd til en heltidsansatt banemester på Aksla stadion.
Et sosialt og kulturhistorisk perspektiv
Byggingen begynte i de harde 30-åra, en periode preget av sterke motsetninger mellom fagforeninger og arbeidsgivere, med streiker og sterke politiske motsetninger i en tid med store sosiale forskjeller. Historikere bruker ofte benevnelser som arbeiderklasse, som var den desidert største, så middelklasse og borgerskapet. I denne perioden ble anlegget finansiert på tvers av store klasseskiller og må ha virket som et samlende tiltak. Denne delen av Aksla stadions sosial- og kulturhistorie er lett å glemme, men den var meget betydningsfull i sin tid.
Den historiske verdien er vanskelig å forstå uten å se den opp mot dagens moderne gigantiske anlegg, som for eksempel Color Line stadion. Forskjellen er enorm i størrelse, teknologi, kommunikasjon og komfort. Utviklingen gjennom 60 år er slående. Aksla stadion ligger fortsatt der i sin enkle autentiske form og står fram som et enkelt og flott vitnesbyrd for sin tid. De spesielle bygningene og installasjonene i tilknytning til stadion er med å fortelle denne historien.
Åtte sentrale byggverk
Vi ser én billettbod mot øst og én mot vest. Videre en liten, men sentralt plassert radiobod, en kiosk bygd i enkel, men funksjonell stil,og et stort hvitt og dominerende stadionur. Tribuneanlegget er meget enkelt med sine rader av betong og med treplanker til å sitte på. I tillegg kommer garderobehuset hvor deler av det opprinnelige bygget fortsatt er synlig. Så må en ikke glemme det gamle høye nettinggjerdet som går rundt hele stadionanlegget og minner om at noen unge menn gjerne ville snike forbi vaktene og spare noen kroner av ei slunken ukelønn. Men mang en flerre i buksebaken røpet at telleapparatet i billettbuene likevel hadde vært det billigste alternativet.
En mindre, enkel tribune mot sør bygget i tre og med den gjennomgående rødfargen, har kommet til senere. Tilsammen danner installasjonene en omkransning av selve banen, seks av dem gir en linje mot nord og vest som faller fint inn i det åpne terrenget, og spesielt mot den grønne skogen i bakkant. Bare ved å beholde alle installasjonene kan denne historiske linjen bevares. Ved å fjerne en del av gjengroingen vil det opprinnelige anlegget komme ennå bedre fram. Stadionuret skiller seg ut der det kneiser høyt og stolt, det skulle sees av alle.
Installasjonene hver for seg og samlet, er med sin opprinnelige form formidlere fra en forgangen tid. De er satt opp som en samlet helhet og inngår i tre bærende dimensjoner som gjør stadion så unik: beliggenheten, et levende stadionanlegg og de autentiske installasjonene. Vi kan i dag fortsatt ivareta dem alle for framtida, men tidsfristen er meget knapp.
Idrettshistorie som kulturhistorie
Idrett har etter hvert blitt anerkjent som kultur, og blitt en del av kulturhistorien. Gamle stadionanlegg som Aksla stadion formidler en historie svært mange ålesundere og andre sunnmøringer har et forhold til. Etter at Kråmyra stadion med sitt meget spesielle særpreg ble borte, må Aksla stadion bevares. Det kulturhistoriske perspektivet må løftes fram av Ålesund kommune og de som arbeider med idrettshistorie og kultur. Et samarbeid mellom Ålesund kommune som eier, Sunnmøre idrettskrets som anlegget hører inn under, Fylkeskommunen og bidrag fra aktuelle institusjoner og privatpersoner, kan sikre de idrettshistoriske verdiene tilknyttet anlegget. De vakre omgivelsene og utsikten er og forblir den samme.