Det gjorde Riksantikvaren for 25 år siden ved å frede seks jugendbygninger ved Ålesund Storsenter fordi bystyret besynderlig nok hadde godkjent riving uten at det var nødvendig. Riksantikvaren forsøkte også i 1970 å stoppe den brutale reguleringsplanen for Rådhuset og Skansegata samt riving av Rønnebergvillaen uten å lykkes, fordi lovverket for kulturminnevern den gang var for svakt.

Ålesund er ikke tjent med at slike situasjoner oppstår igjen, og å forholde seg til Ålesund Kommunale Eiendoms useriøse premisser for salg av tomten, vil garantert medføre konfrontasjon.

Kulturminneloven

Ut fra Kulturminneloven kan antikvarene gripe inn fordi Brosundet er et nasjonalt kulturminneområde og fordi områdeplanen forutsetter ny detaljregulering. Ved en reguleringsplan kan en inngripen skje ved at fylkeskonservatoren erklærer innsigelse, noe som medfører bom stopp.

Hva er så innsigelse og når kommer den? Først utarbeider utbygger eller kommunen plandokumentene, noe som tar et knapt år. Byplansjefen, en arkitektstilling, mottar deretter forslaget. Dersom planen aksepteres arkitektfaglig og kulturhistorisk, legges den ut til offentlig høring. Først ved høring kommer uttalelsene fra offentlige instanser, inklusive en mulig innsigelse fra fylkeskonservatoren. Forslaget må så bearbeides på nytt, og innsigelser trekkes, før reguleringsplanen kan behandles politisk.

For å unngå innsigelse og for å ta vare på byen, må utbygger og kommune allerede nå forstå kulturminnevernets mandat. Det er bevaring eller byreparasjon, som betyr:

- Opprettholde dagens situasjon

- Tilbakeføre det som måtte være tapt eller revet

- Ev. skånsomt tilføre nye bygninger

Et reguleringsplanforslag som tillater et overekspressivt, selvsentrert, skeivt signalbygg i blankt metall, dobbelt så høyt som omgivelsene, vil utvilsomt medføre innsigelse.

Flakks utkast kan derimot etter min oppfatning modifiseres til noe som kan oppfattes som byreparasjon. En bearbeidelse av forslaget vil antakeligvis medføre halvert areal, tre etasjer til gesims, tydeligere skråtak, samt nye fasader.

En annen vei til antikvarisk aksept er å ta utgangspunkt i det som en gang var, nemlig å relatere et nybygg til kullbua som lå inntil Rønnebergbua og som ble revet rundt 1970. Slik kan Brosundets form gjenskapes og Notenestorget gjenoppstå som et svært attraktivt torg.

Å la være å bebygge tomten er å melde pass, fordi området trenger aktivitet for å binde sammen innomsundet og utomsundet. Å etablere en større park løser ingen problemer og er dessuten slett ikke gratis.

Det beste for kommunestyret er av den grunn å ta en pust i bakken, be kommunedirektøren igangsette kommunal regulering, for så å be byplansjefen innlede en dialog med kulturminnevernet.

Etter en ev. forhandling med antikvarene kan tomten selges ut fra nye premisser. Reguleringsplanen kan så fullføres med privat forslagsstiller.

Uten innsigelse - forhåpentligvis.

Morten Løvseth, arkitekt