Casa Emanuel er stiftelsen som i 25 år har sørga for at de innsamla midlene til Inger Harringtons livsprosjekt for gatebarna i Brasil, har blitt brukt på best mulig måte. De siste åra før Inger gikk bort, etter at de ansatte ved barnehjemmet Nova Vida («Nytt Liv») hadde overtatt det, ble pengene først og fremst brukt til å gi Ingers adoptivbarn og barnebarna hennes en best mulig hverdag. I tillegg gav Inger jevnlig støtte til tre svært fattige familier i nabolaget i Ubatuba.
Etter at Inger gikk bort, har hverdagen for familien hennes blitt svært mye vanskeligere, forteller styreleder for Casa Emanuel, Per Jan Vinje.
Bekymra for Ramses
– De fleste av barna hennes har nå forsvunnet hver til sitt, men den psykisk utviklingshemmede Ramses er igjen i huset, sammen med adoptivsøstera Gleiciane og de tre barna og mannen hennes. De siste åra har Gleiciane i økende grad overtatt hjelpearbeidet til Inger, og hun tar seg godt av Ramses. Men den store bekymringa vår er hvordan det skal gå med Ramses når den økonomiske støtten nå har skrumpa så kraftig inn, sier han.
Frykten er at Gleiciane – som selv har en datter som har ryggmarksbrokk og sitter i rullestol – ikke lenger skal klare å ta seg av storebroren. Da må Ramses enten klare seg selv – noe han ikke er i stand til – eller han må bo på et hjem for psykisk utviklingshemmede. Tilstanden på slike hjem i Brasil er temmelig dårlig, så dét alternativet håper man også å unngå.
Brå nedtrapping
– Vi har hele tida vært klar over at når Inger gikk bort, måtte vi ha en gradvis nedtrapping av hjelpa. Men nå må vi trappe ned så fort at det bekymrer oss, sier Per Jan.
Da Inger døde, forsvant også den vesle pensjonen hun hadde fra Norge. Det var ikke mer enn litt over 9 000 kroner i måneden, men også disse pengene gikk via Casa Emanuel og utgjorde en stor del av den totale summen som de fordelte hver måned.
I tillegg til de pengene som Casa Emanuel klarer å sende over, tjener Gleiciane litt på å jobbe på en lokal kafé, men det er langtfra nok til at familien kan klare seg på den inntekta aleine.
Utenom de fem som bor i huset til Inger og de tre fattige familiene i nabolaget, går støtten fra Casa Emanuel til to av Ingers barnebarn, Felipe og Ingermary, som bor for seg selv og prøver å få en utdanning. Faren deres er et av Ingers adoptivbarn som dro tilbake til rusen og livet på gata, mens mora har store psykiske problemer.
Gregory hjelper
Den som både holder et våkent øye med hva pengene bør brukes til og som distribuerer dem, er Ingers beste venn gjennom mange år, Gregory Smith. Han drev selv i mange år et gigantisk gatebarnprosjekt for flere hundre barn, og han er fortsatt involvert i flere hjelpeprosjekt. Per Jan pongterer at Gregory også har et stort kontaktnett og vet hvem man må snakke med viss det er noe som må ordnes.
– Takka være Gregory kan Casa Emanuel fortsatt støtte Ingers livsprosjekt. Men for at det ikke skal stoppe opp altfor brått, er det viktig at folk fortsetter å gi penger, selv om Inger ikke lenger sitter på plassen sin på Moa i desember, sier Per Jan Vinje.
Frivillig
Stiftelsen Casa Emanuel er drevet helt og fullt på frivillig basis. Ingen får lønn, og de eneste administrasjonsutgiftene går til regnskapsfører og revisor.