– Så elegant hun er! utbryter Alexandra Gjerpen og ser beundrende opp på bysten av Margit Johnsen Godø (1913–1987), eller Malta-Margit som hun populært ble kalt.
I «Krigsseilerne», som er valgt ut til å være årets norske kandidat til Oscar-statuetten for beste utenlandske film, spiller Alexandra krigsseileren «Hanna», en karakter som er sterkt inspirert av Malta-Margit:
– Hanna representerer alle de rundt 350 kvinnelige krigsseilerne. Hun er byssejente og er nok litt røffere enn den elegante salongpiken Margit. Men regissør Gunnar Vikene har hele tida hatt historia til Malta-Margit i tankene når han har skrevet rolla som Hanna, sier hun.
St. Olavs med ekegren
Alexandra er imponert over det motet og den roa Malta-Margit utviste, og som hun også fikk en rekke medaljer og æresbevisninger for, inkludert St. Olavs orden med ekegren, som eneste kvinne. Med det ble hun også den høyest dekorerte norske kvinnen fra andre verdenskrig. Men selv om det går gjetord om hvor rolig og beherska hun opptrådte mens skipet hun jobba på ble både torpedert og utsatt for voldsomme flyangrep, kunne hun styre sin begeistring for slikt som kom uventa:
– Jeg har sett bilder av henne der hun får utdelt St. Olavs-ordenen, og der ser hun mer morsk enn glad ut. Det sies at det var fordi hun ikke visste at det var da hun skulle bli dekorert – og at hun hata overraskelser. «Nå må jeg tilbake til arbeidet», skal hun ha sagt rett etter at hun fikk ordenen. Det sier nok mye om hvor seriøst Margit tok arbeidet sitt.
Dødskonvoien
Det er flere historier om Malta-Margit som viser hennes enorme styrke og heltemot. En av dem var da skipet hennes lå i Alexandria, klar for å seile med våpen og forsyninger til Malta, som var andre verdenskrigs desidert mest bomba krigsmål. Turen ble ansett som ekstremt farlig, så farlig at man brukte begrepet «dødskonvoien» og anså at oppdraget ville være vellykka dersom man klarte å komme fram med bare ett av fire skip. Kapteinen sa derfor til Margit at hun kunne gå på land og vente til skipet eventuelt kom tilbake. Men det ville hun ikke vite noe av og svarte med en replikk som også Alexandras karakter har fått i filmen:
– «Det er ikke verre for meg å dø enn for dere», sa hun og nekta å gå på land. Det er forresten et viktig poeng at alle kvinnene som var krigsseilere, var med helt frivillig – frivillig i den forstand at de kunne gå på land uten å risikere straff. Mennene, derimot, ville bli dømt for desertering om de gikk på land, så de hadde ikke noe reelt valg, poengterer Alexandra.
Redda skipskatten
Margits skip og ett til kom seg mirakuløst gjennom torpedering og luftangrep og fram til Valletta, hovedstaden på Malta. Skipet ble lossa, men det var fremdeles mye våpen og sprengstoff om bord da det ble bomba på den tredje dagen. Skipet ble satt i brann, og eneste sjanse til å hindre en katastrofal eksplosjon i havna, var å få åpna opp skroget slik at lasten kom under vann. Det lyktes. Men før skipet gikk ned, hadde kapteinen gått om bord for å hente ut noen personlige gjenstander. På vei ut – i siste liten – møtte han en av mannskapet. Det var selvsagt Malta-Margit – med skipskatten i armene! Hun hadde gått om bord for å redde den fra flammene.
– Det var meninga å ha med den scenen, men det er fryktelig vanskelig å få en katt til å gjøre som du vil, ler Alexandra.
Fargerik
Malta-Margit hadde reist ut som salongpike før krigen. Planen hennes var, etter det Alexandra har forstått, å dra til Cuba for å lære seg å danse! Den sindige og arbeidskjære kvinnen hadde altså også helt andre sider:
– Ja, hun må ha vært ei fargerik kvinne, sier Alexandra med et stort smil ...
Etter krigen fortsatte Margit å reise i utenriksfart, helt fram til hun gifta seg i 1960.
–En anti-krigsfilm
Historiene om de kvinnelige krigsseilerne har i stor grad blitt liggende i mørket og først begynt å komme fram de siste åra. Mennenes historier har vært noe bedre kjent, men også deres skjebner var lenge et tabutema som det aldri ble snakka om. Alexandra er glad for at hun gjennom «Krigsseilerne har fått være med å få denne delen av historia fram i lyset:
– Før denne filmen kunne jeg veldig lite om krigsseilerne, selv om min egen bestefar var krigsseiler. For opplevelsene fra den tida var noe han aldri snakka om, og vi vi lærte jo heller ingenting på skolen om krigsseilerne. Innsatsen deres var helt uvurderlig for at krigen fikk det utfallet som den fikk. Men i ettertid fikk de ingen hjelp til å takle traumene sine, de fikk ikke den økonomiske kompensasjonen de var lovet, og altfor mange endte opp i alkoholmisbruk. At historiene deres nå endelig blir mer kjent, synes jeg er veldig viktig. Dessuten, i den tida vi lever i nå, med krig i Ukraina, så trenger vi en ordentlig anti-krigsfilm – og det er virkelig «Krigsseilerne», sier Alexandra Gjerpen.
Kino-suksess
«Krigsseilerne» går nå på norske kinoer, inkludert Odeon på Moa, og har blitt en dundrende suksess både hos kritikerne og publikum. Hele 100 000 så filmen bare den første uka.
