Både Lars Arne Nilsen og Erlend Segberg gjorde vel sitt beste da de ble intervjuet, men å påstå at tabellsituasjonen og viktigheten av å ikke tape var hovedgrunnen til at de ikke maktet å være kreative i den offensive biten var nesten for ekkelt å høre på.
Likeså er jeg oppriktig lei av å høre hvor vanskelig det er å bryte ned årets HamKam-lag sitt etablerte og hardtspillende forsvarsarbeid, som visstnok skal være så bra. HamKam har sluppet inn 36 mål på 25 seriekamper, det er knappe 1,5 mål i gjennomsnitt per kamp. Ikke så verst statistikk, men at det skal være så mye mer spesielt enn for andre lag må jo være å overvurdere laget fra Hamar.
Hvorfor ikke AaFK peiste inn alle sine kreative «kluter» for å prege kampbildet forstår jeg ikke. Tyngde, kraft og overtall i angrepsspill på siste tredjedel burde vært en slags førsteprioritet på egen bane.
Heller labert
Men nei da, slik ble det ikke. Istedenfor fikk vi se et hjemmelag som lå tungt bakpå, og som overhodet ikke hadde til hensikt å spille underholde fotball. Muligens tar jeg litt hardt i, men hva skal en eller si når det I løpet av kampen kun ble skapt en god målsjanse. Attpåtil etter en dødball, men headingen fra Nikolai Hopland ble slått i stanga og ut til corner. Da var det spilt 74 minutter.
I første omgang var det en corner, signert John Kitolano, som kunne ført til scoring. Men HamKam-keeper Lars Lendal hadde nok mere kontroll enn det kunne se ut som. Ellers – bortsett fra et par innlegg uten adresse – noterte jeg er håpløst skudd fra Dario Canadija, og ei like håpløs heading fra Ebiye Moses. Begge langt unna tellende resultat, da blir det naturligvis umulig å skape glede og entusiasme på tribuneplass.
Og slik det. Folket kjedet seg, og noen fant også ut at det kunne være like lurt å dra hjem allerede etter første omgang.
Den største farligheten i kampen var det faktisk Ham-Kam som skapte. Headingen til Jonas Enkerud like før slutt var også det eneste gjestene skapte i løpet av 90 minutter, men den var likevel ikke langt unna å bli kampavgjørende. Kun centimeter til side for stolpen hindret at kampen hadde blitt en katastrofal taktisk hjemme-blunder. Hva hadde trenerteamet sagt om det hadde skjedd? Ville de da poengtert hvor viktig det var å være defensive?
De tørre tall
Det offisiell publikumstallet mot HamKam var 4.342. Jeg blir ikke forbauset om mange av de ikke dukker opp når Sandefjord kommer på besøk kommende søndag. Om jeg får rett i mine antakelser er det ytterst kjedelig, men når underholdningsverdien er på aller laveste nivå skal ingen bli forbauset om det blir slik.
At offisielt publikumstall ikke alltid samsvarer med reelt tall er også noe, jeg tror neppe det var over 4.000 tilstede i søndagens kamp. Antallet er forresten langt unna budsjettert fremmøte, og et tall som bør bli diskutert i styrerommet.
Hva sier styreleder Jan Petter Hagen? Jeg mistenker han for å være mere fornøyd med poengene enn underholdningsverdien. Opprykksesong eller ikke, en plass bør grensa gå. Hvis publikum snur ryggen til kan det være for seint. Hva da?
Apropos all prat om å være et opprykkslag. Er virkelig AaFK så fersk i norsk toppsammenheng at det til stadighet må nevnes at vi kan ikke forvente annet enn å kjempe på nedre halvdel av tabellen. Og at fokus i all hovedsak må være defensiv soliditet, og at utvikling av offensiv spillestil må være prioritet nummer to? Jeg bare spør.
Hvorfor slik
Greit nok at vi har sett noen få seriekamper i 2022 hvor den offensive biten har vært, men det store spørsmålet må jo være hvorfor det ikke fungerer hver gang? Det er ingen stor hemmelighet at du ikke blir god på noe du ikke trener eller fokuserer på.
Så; kan det være den enkle årsaken for AaFK-2022? Har det altså ikke vært trent nok på å utvikle den offensive formasjon og spillestil? Er det derfor laget står med usle 26 scoringer på 25 seriekamper? Er det derfor vi til stadighet etterlyser offensiv kreativitet?
Nå er det forresten mye snakk fra trenerhold om at til kommende vinter skal alt bli så mye bedre, da skal offensiv spillestil prioriteres. Men skjer det, blir det slik?
Apropos søndagens hjemmekamp: Var det riktig å bruke to typiske defensive midtbanespillere fra start, Erlend Segberg og Nenass? Fredrik Haugen og Gilbert Koomson har mer enn nok av offensive fibrer, og er typiske fremover-rettede spillere. Begge begynte på benken. Hadde det ikke vært naturlig om i hvert fall en av de to hadde spilt fra start?
Var det riktig å la spissene, Kristoffer Ødemarksbakken og Bjørn Martin Kristensen, sitte på benken i 90 minutter. Det gjorde også Torbjørn Kallevåg, som har spilt spiss i noen kamper og som kanskje kunne skapt litt bruduljer med sin aggressive spillemåte?
Simen Bolkan Nordli er ingen typisk spiss, og heller ingen tvil om at Ebiye Moses ble nokså alene på topp. De fungerte ikke sammen, likevel spilte de i over 70 minutter?
Jeg må presisere at jeg ikke kjenner den eksakte skadesituasjonen eller sykdomsbildet på alle spillere, men spørsmålene er uansett nokså legitime. Mener jeg.