Fire kamper seinere – etter 22 kamper – er det fortsatt bunnplass, poengfangsten har økt til 11 poeng. Altså er det bare å fastslå at mirakelet har glimret med sitt fravær.
Dermed er det vel også på tide å innse fakta, at det blir nedrykk. Det lukter jo ikke ståplass en gang, og resten av kampene blir dessverre bare et kjedelig pliktløp. Hvor spenningsmomentet sannsynligvis vil dreie seg om antallet supportere som gidder å møte opp for å følge laget.
Lørdag kommer Stabæk til Color Line stadion, og fortsatt er det faktisk noen som tror at seier og tre poeng i den kampen kan være det som skal til for å redde plassen i eliteserien. Greit nok at seier over Stabæk muligens vil lindre noe av smertene i en sesong som har vært en lang ferd i motgang og pinefulle skuffelser, men noe mere er det overhodet ikke realistisk å håpe på.
For hva skal tilsi at AaFK plutselig skal begynne å vinne flere kamper på rad, til det har stabilitet i prestasjoner og resultater vært langt under middels nivå.
Se bare på de tre siste kampene. For tre uke siden stortap og en forferdelig dårlig kamp i Trondheim, mot Rosenborg. Så hjemmekamp og kanskje årsbeste mot Lillestrøm, før vi søndag nok en gang var vitne til prestasjoner og samhandling av meget laber kvalitet.
Intility arena
Vålerenga har slitt i hele år, spesielt har de hatt store problemer på eget gress. Likevel var de flere hakk bedre enn AaFK denne søndagen, klasseforskjellen var markant.
I flere situasjoner var det direkte ekkelt å se hvor lett hjemmelaget slapp til. Og seier 3-1 til Oslo-laget var helt fortjent, AaFK var ikke i nærheten av et bedre resultat.
Greit nok at spillerne løp og løp, men hva hjelper det når det svikter som verst i avgjørende situasjoner. Hvor var press på ballfører ved alle baklengsmålene? Og hvor var tøffheten og besluttsomheten da Vålerenga headet inn 1-1 og 3-1?
Ubesluttsomhet og amatørmessig inngrep er en god og riktig karakteristikk på hva vi var vitne til.
Enkle scoringer
Ved 1-1, riktignok et presist innlegg, men der og da så vi tydelig hvor lite erfaring Erik Frøysa har på øverste nivå. Som bakerste forsvarer burde han selvfølgelig gitt målscorer Andrej Illic en liten dytt i ryggen før han headet. Men det gjorde han ikke, og dermed ganske så enkelt for Illic å heade ballen i nettet.
Tilsvarende skrekkopplevelse så vi også da Vålerenga gikk opp til 3-1. Da var det John Kitolano som var bakerste forsvarer. Jeg trodde faktisk han hadde noe mere erfaring og forståelse, men også Kitolano ble avslørt. Overhodet ikke tøff nok mot nevnte Illic.
Her ville en aldri så liten dytt satt VIF-spissen ut av spill, istedenfor fikk han all verdens tid. Merkelig nok.
Hvor var forresten keeper Sten Grytebust, bommet han også på timingen ved 3-1? Eller trodde han at John Kitolano ville fikse jobben?
Like skremmende var det å se avstand og hvor fritt spillerom VIF-spillerne fikk på kantene, det ble ganske så avgjørende i forkant av innleggene til 1-1 og 3-1.
Også ved 2-1 var det fritt frem. Fra cirka 22 meter fikk Elias Hagen all verdens tid til å skyte, istedenfor press så vi at flere AaFK-spillere rygget.
Hvorfor er et legitimt spørsmål som det ikke er min oppgave å svare på.
Null fremgang
Hvorfor AaFK-laget heller ikke har hatt sportslig fremgang siden Christian Johnsen overtok treneransvaret er et annet spørsmål. Intensitet og løpskraft ser ut til å ha hevet seg noen hakk, men jeg er sannelig ikke helt sikker.
Så hva med samhandlingen i defensive og offensive situasjoner? Ja, si det, her har det vært litt av hvert fra kamp til kamp. Fra tribuneplass på treningene har jeg sett at det har vært fokus på begge deler, men jeg må innrømme at jeg ikke har sett fremgang i selve kampene. Det burde det selvfølgelig ha vært.
For meg er inntrykket at årets lag har stått på stedet hvil siden Lars Arne Nilsen fikk sparken. Det viser både prestasjoner og resultater.
Men uansett betyr det at trenerskiftet så langt ikke har vært vellykket, uten at jeg dermed mener at sparkingen av Lars Arne Nilsen var feil. Flere spillere har forlatt klubben, noen andre har kommet inn, disse utskiftningene har heller ikke båret frukter. Kanskje sågar fra vondt til verre, altså fra bra til dårligere.
Fiasko er et tøft ord, men sannheten kan i mange tilfeller være nådeløs.