Uansett kjekt at spillerne endelig fikk vist seg frem på en positiv og fin måte. For det gjorde de, og etter min mening var det årets beste kamp. Selvfølgelig trasig at det ikke ble seier, men ett poeng og flere fine prestasjoner må være stor inspirasjon for hele gruppa inn i resten av sesongen.
Litt synd var det at så få hadde tatt turen til Color Line stadion denne regnfulle september-kvelden. Glisne tribuner er aldri særlig hyggelig, men slik blir det når underholdning og poeng uteblir. Offisielt tilskuertall ble opplyst til 4418, jeg tipper at tallet i hvert fall kan halveres. Kanskje 2000, maks?
Alle supportere var for øvrig smilende og blide etter kampslutt. Ingen sure miner, kun positive og rosende ord om det de hadde sett. Det er sannelig lenge siden det har vært slik.
Nå er det bortekamp mot Vålerenga om knappe 14 dager, deretter kommer Stabæk til Ålesund. Hvordan det går i Oslo avgjør hvor mange som gidder å kommer på hjemmekampen.
Dårlig start
Men tilbake til Lillestrøm-kampen. Den begynte som så mange andre kamper i årets sesong, AaFK ble presset tilbake, og det tok ikke lang tid før baklengsmålet kom.
Jeg har i lang tid etterlyst mere kynisme og tøffhet defensivt, og på mange måter kunne det virke som AaFK hadde en plan om nettopp det da kampen begynte.
Men en plan er en ting, å realisere en plan er noe helt annet. Det greidde dessverre ikke AaFK, duellspillet både ved innlegg og avslutning var helt kritisk dårlig da Lillestrøm etter ti minutter headet inn 0-1. Dermed en dårlig start, og jeg er sikker på at absolutt ingen trodde noe annet enn at dette ville bli en helsvart aften for AaFK.
Ikke minst også fordi lagkaptein David Fällman like etter måtte ut med ryggproblemer, og at hans faste midtstoppermakker Nikolai Hopland var syk og ikke med.
To erstattere
I hans sted hadde trener Christian Johnsen valgt urutinerte Simen Vatne Haram fra start, mens Amidou Diop kom inn da Fällman måtte ut.
Akkurat der og da «luktet» det ikke spesielt bra. Haram stod notert med kun fire minutter spilletid som innbytter før søndagens kamp, mens Diop – riktignok mye erfaring – nesten ikke hadde spilt midtstopper tidligere.
Men det skulle vise seg at både tanker og lukt var helt feil. Hvem hadde vel trodd at det skulle gå så bra som det gjorde, oddsene for det hadde vært rimelig høye.
Unge Haram riktignok ikke helt patent ved 0-1, men spilte seg stort opp resten av kampen. Var overraskende besluttsom i duellene, må ha fått mye verdifull erfaring, og kanskje også en god porsjon ekstra selvtillit.
Og om ikke det skulle være nok, Diop fulgte sannelig opp han også. Riktignok et horribelt tilbakespill like før slutt, men ellers var han tøffheten selv der bak.
Altså fortjent ros til begge, og honnør for at det ikke ble flere baklengsmål. Selv om keeper Sten Grytebust også spilte en meget god kamp, minst to redninger var av beste klasse. At noen mente at han burde reddet headingen til 0-1 er bare absurd, ballen satt jo klint i krysset.
Flere på lista
Nå vet jeg selvfølgelig at ikke alt var fryd og gammen, men søndagens kamp var såpass oppløftende at jeg i dagens kommentar føler at ros er på sin plass.
Faktisk til alle. Laget, spillere og trenerteam. At det ikke ble seier er selvfølgelig synd, det hadde de fortjent. Det er faktisk evigheter siden jeg har sett laget spille så bestemt i lengderetning, og dermed komme til så mange gode målsjanser som de gjorde. Minuset er selvfølgelig effektiviteten, men likevel flott at sjanser ble skapt.
Og målet, helt nydelig. Hurtig i lengderetning fra Håkon Hammer til Erik Frøysa, til kortlinja og presist innlegg til Markus Karlsbakk, videre til Bjørn Martin Kristensen som på første berøring sørget for 1-1. At pasningen fra Karlsbakk til Kristensen kanskje var en liten sleiv glemmer vi.
Et apropos her forresten. Jeg håper virkelig Kristensen forsøker å skyte mest mulig på en touch i kommende treningsøkter. Hittil har han dessverre brukt for lang tid, for mange touch, og dermed mistet ballen i flere situasjoner. Hvordan han utlignet mot Lillestrøm bør være god lærdom.
Nykommerne, Hammer og Frøysa, har fått mye spilletid i høst. Prestasjonene før Lillestrøm-kampen har vært sånn bob-bob, og dermed har de fått fortjent pepper. Men søndag var det virkelig sus i mye av det de gjorde. Som selvfølgelig var oppløftende og morsomt.
At Hammer virkelig stod frem som en solid sentral midtbanespiller var overraskende, at Frøysa løp og løp på sin kant var like overraskende.
Jeg krysser fingrene for at fremgangen fortsetter for begge to. Og også for resten av laget.
Var vi forresten vitne til at løpskapasiteten var forbedret?