Det er tatt fra Skansekaia, så det er selve Moljegapet vi ser fremst på bildet. Og sannsynligvis er det en tysk fotograf som står bak det. Bildet blei i si tid offentliggjort i et tysk magasin, med følgende knappe tekst: «Norwegen. Hafeneinlauf. Aalesund.» (Norge. Havneinnløp. Ålesund.)

1904

Årstallet på bildet er 1904, et velkjent år i byens historie. Det er ikke så lett å avgjøre ved å se på bildet, for det vi har av bebyggelse langs sjøen, blei stående uberørt av Bybrannen akkurat her. Likeså med husa vi skimter oppe i venstre bildekant.

Men følger vi ei linje fra disse husa og litt mot høyre, vil vi finne et hus som ligner på ei brakke, reist umiddelbart etter at det brente. Og dette styrker vissheten om at bildet er tatt like etter Bybrannen.

Braadbenken

Legg ellers merke til Braadbenken på Moljå. Vi har den i midtpartiet av det store bildet, også har vi tatt den ut og forstørret den på bildet nedenfor. Og det forstørra bildet forteller oss at det er en fin «rekonstruksjon» av Braadbenken, den Kjell Skorgevik ved Aalesunds Museum sto i spissen for å sette opp for nåkken år siden.

Braadbenken var – som vi har skrevet før i forskjellige anledninger – et sted der man kunne behandle den nederst delen av utsida på ei skute. Ved hjelp av trosser og gangspill fikk man «krenget» skuta over mot kaia der Braadbenken var innretta, det vi si man fikk lagt skuta over på sida så man kunne behandle den sida på fartøyet som da blei blottlagt for sjø. Så snudde man skuta slik at baugen kom motsatt vei, krenget skuta inn mot Braadbenken og foretok samme behandlinga på utsida.

En slik Braadbenk – et lite skipsverft, kunne man kanskje si om den – var ikke bare å finne på Moljå. Men det var her vi hadde den siste Braadbenken i Ålesund.

Kulturminne?

Nåkken trekker på skuldrene viss vi sier at Braadbenken er et kulturminne. Nåkken fnyser. Det er dette med kultur de ikke liker i denne sammenhengen.

Nei, kultur - mener de - har nåkke med besteklærne og finstasen å gjøre. Man må værsågod å være nyvaska og stelt på håret når man skal drive på med kultur. Det som ikke inspirerer til reinslighet og godlukt, bør ikke settes i forbindelse med kultur.

Og Moljå og Braadbenken rekker ikke opp i så måte. For der har det  brukt å lukte både gammel sjø, tran, sur fisk, måseskit og råtten tare og tauverk, pumpelukt, dass og dallar om en annen.

Faste installasjoner?

Men kanskje går det an å forsøke seg med en langt mindre ambisiøs betegnelse enn kulturminne?

Og ganske straks dukker det opp et begrep fra kunst- og kultur-sfæren: Faste installasjoner! Koffor ikke kalle både Moljå og Braadbenken for faste installasjoner?

Det holder!

Det er no ellers ikke nødvendig å kategorisere Braadbenken og Moljå. De klarer seg godt uten tilleggsbetgenelsene kulturminne eller faste installasjoner.

Det holder med Moljå og Braadbenken!

Detalj fra det store bildet.