Blant løperguttene på Aspøya begynte det så smått å gå rykter om at på kolonialbutikken til Slettedal i Kirkegata, rett ved siden av Aarflot, fikk løpergutten 30 kroner uka. Det var visst også tilfelle med Anna Moa litt lenger ute i Kirkegata. Men med Ingvarda Honningdal, K. E. Ramsvik, Tonning på Brunholmen og slike, var lønna 25 kroner.

«Det gå’ ‘kje!» slo den eine løpergutten med Ramsvik fast. Han het Karsten Lilleheim, seinere journalist i Sunnmørsposten, og var allerede i løperguttida kjent for å være voksen i kjeften og ganske bra lur til å ordlegge seg. «Det ska’ være rettferdighet og vi ska’ ha like mye. E’ kalle inn te møte med sjefen, han Ramsvik.»

Karl Erik Ramsvik var kolonialkjøpmannen i firma K. E. Ramsvik AS. Han var fra en liten gard på Midøya, hadde en eldre bror som overtok garden, sjøl reiste han til Ålesund etter konfirmasjonen og begynte som løpergutt i kolonialfirmaet til Michael Sandvik.

K. E. var en framtøken kar, og etter nåkken år begynte han for seg sjøl, fikk seg hus og ei trinn lita kone og unger i et bra antall. Også opparbeida han seg ei etter hvert velrennomert forretning i kolonialbransjen, adresse Kirkegata 49.

Ja, K. E. Ramsvik var kjøpmann på sin hals. Han likte å selge – kjøpe og selge – og tjene nåkken kroner på hver handel. Ikke nødvendigvis så mange kroner, men i alle fall skulle et hvert salg være med fortjeneste.

I tillegg såg han ut som en kjøpmann også. Ikke så høy, men kompakt, hadde en litt fremstående mage, ei kvit jakke i fasong som ei dressjakke, et rundt fjes med tilfeldig hår omkring, og en merkelig rød nase. Fjeset til sammen kunne se ut som det satt på en libertiner, men han var nærmest det motsatte, i og med at han sto i Frikirka.

Dessuten brukte han briller, halvbriller som satt fremme på nasen, og som han såg over kanten på.

Også var det ett annet karakteristikum som må nevnes: R-ene hans. Det var en slags skarre-r, men det var ingen vanlig skarring som kom. Det var ei blanding av r og s og d og kanskje andre lyder også, men r-en var det mest fremtredende.

Det gikk bra med Ramsvik-butikken med en så påpasselig sjef som K. E. i førersete. Det gikk så bra at det blei behov for to løpergutta mot helgene.

Og her kommer han «Kakken» inn i bildet. Han fikk ansettelse som tilleggsløpergutt på fredag og lørdag. Den som var der heile uka, var Helge Bjørnsen, seinere kjent dekoratør og kunstmaler i Ålesund.

Han «Kakken» og han Helge blei enige om at de ville gjøre nåkke for å få lønnsforhøyelse. Og en lørdag tidlig på høsten i 1956, heilt på slutten av arbeidsdagen, kom det til konfrontasjon mellom løperguttane på  den eine sida og kolonialkjøpmann Karl Erik Ramsvik på den andre.

Det var blitt tomt for kunder i butikken i Kirkegata 49. De to løperguttane hadde tatt mot til seg og var klar til å fremkomme med sitt forlangende. Nå sto de utenfor disken, anspent og trippa.

Ramsvik sjøl sto ved vekta i den kvite jakka si. Den lille runde magen stakk frem og tøtsja så vidt vekta, og i det runde fjeset til kjøpmannen satt de halve brillene, for anledninga litt lenger ute mot nasetippen enn til vanlig.

«Ja, ka det va’ dei to karane hadde på hjertet?» begynte Ramsvik og såg over brillene på de to.

Han «Kakken» førte ordet, men fikk han Helge med som en slags korist, så det kom nesten unisont fra de to: «Vi vil ha pålegg!»

«Nei, vil dåkke det?» svarte Ramsvik og såg over brillene på den eine etter den andre.

Og så, etter ei lita pause, sa han med sine karakteristiske r-er: «Ja, det ska’ vi nok orrrne. Men ska’ dåkke ha serrrvelat eller spikkepølse eller nåkka anna pålegg, då?»

De to løperguttane blei stående og ikke vite ka de skulle svare. De hadde blitt overrumpla. Taust gapte de litt begge to og skjønte ganske fort at de hadde møtt sin overmann. Det måtte nok sluere folk til enn dem for å føre forhandlinger om lønnsforhøyelser ...