Det som først slo ned i hodet ved synet av to bilder
Det tok si tid å komme dit, å komme til Paradis!
Først var det oppbrudd med to fullstappa kofferter, et skinnett og en ryggsekk. Faderen tok den strieste tørnen med ryggsekken, nettet og den tyngste kofferten, moderen den andre kofferten og ei skoeske med diverse og broderen m å t t e ha med seg kornetten, mens undertegnede slapp unna de tunge taka, han hadde nettopp brekt det høyre kragebeinet.
Så bar det innover fra Kirkegata 53, huset midt mellom baker Walderhaug og slakter Kvasnes, forbi den gamle brannstasjonen, nedover Kirkebakken, rundt Aarflothjørnet, over Hellebroa, forbi Arbeidern og så rett på Rutebilcentralen.
Der sto Spjelkavikruta og venta.
Om sider gikk rutebilen, full av forventningsfulle feriefolk. De fleste blei døsige av bensinlukta og sommervarmen og satt og halvsov da vi kom til den beine strekninga inne på Åse. Spjelkavika blei langsomt unnagjort og så gikk det med kraftig snøfting fra bilmotoren opp bakkane og ned svingane til Vegsundskiftet.
Fra Vegsundskiftet måtte vi gå på beina en og en halv kilometer innover til hytta. Det var selvfølgelig et slit, og broderen, som var av det makelige slaget, sa innett: «Vi kunna tadd Emblemsrutå heilt frem!» Men moderen, som var den store økonomen i eventyret, svarte: «Ja, men so sparte vi femti øre. Det e’ mykkje penga det. Og vi kan ‘kje sløse og oppføre oss som vi va’ pengefolk.»
Vi fikk speilegg når vi kom frem. Det smakte overjordisk, spesielt kvita på egget, sammen med surmelka. Vi åt som bare det.
Men maten? Det va’ ‘kje den som var det viktigste. Det var mye viktigere å komme seg bort til Jakobsen sine som hadde hytte på stykket rett innafor oss.
Vi var alltid velkommen til Jakobsens. Med fullt mannskap talte de sju stykker. Det blei forholdsvis mange spesielt viss nåkken av dem hadde med seg kjærestane sine, og det hadde de som regel, for det var joviale folk, dette.
Alltid sto der nåkken midt på hyttegolvet og spilte kurong, nåkken satt og spilte gnav, men viss det var styggemannskort de spilte, kunne vi bare snu oss vekk, sa broderen, som allerede i ung alder var årvåken for synda.
Etterpå gikk vi ut og hang i turnringane montert på uthusveggen eller kasta piler kjøpt med Stafseth eller hoppa stille lengde. Eller vi bare satt der på hver vår stein og vifta med ei hand for å holde myggen unna.
Det var rolige dager. Det var langsomme dager. Og vi var så heldige at vi hadde bare det vi trengte og det var ikkje mye. Vi lengta kanskje etter nåkke mer, nåkke vi ikkje hadde, men kom ikkje på ka det var vi mangla. Og ingen hadde kommet på å fortelle oss at vi mangla nåkke heller.
Men det var det mange som kom til å gjøre etter hvert som åra gikk. Vi måtte forstå at det var for usselt med et speilegg og kurong og stille lengde. Fremtida lå foran oss og lokket oss med fritidsredskap, søtsaker og fart. Vi gapte opp og svelgte unna, men stussa da vi ikke klarte å svelge fort nok for tempoet var så altfor hurtig.
Det er med slike tanker i haudet man begynner å drømme om de langsomme timene på hyttene på Blindheim, broderen med kornetten og Jakobsenfamiliens jovialitet og alle de andre som tok verden akkurat som den var. Vi skjønte ikkje da at det var ditta som var Paradiset.
De gamle bilda er lånt av Anne B. Hessen, datter av Alfa på bildet.