Fra Bror Min sine erindringer:
Han holdt til i Kirkegata 7. Der hadde han en lang og smal salong. Stoler til ventende kunder på eine veggen. Barberstol og speil på den andre.
Og no gikk det mot 17. mai. Folk skulle klippe seg og se fine ut. Guttene i klasse 7B på Aspøyskolen var vant med å gå til Barber Larsen. Der kosta det 50 øre. Med de andre barbererne i byen kosta det 75, så dermed var den saka klar.
Nå satt de der på hver sin stol og såg på mannen i barberstolen som Larsen klipte. Såg korsen fjeset til kunden, blei tydeligere og tydeligere i det store speilet som dekte nesten halve veggen.
Det var på en måte litt av ei høytid å gå til barber og bli klipt. Så de sa ingen ting, de var grepet av stundens alvor og satt og konsentrerte seg og såg. Kanskje grudde de seg litt til det blei demma sin tur?
Der satt de i alle fall. Det var han Kjell Lied og han Ludvig Hjelle, Astor Aas og broderen, han Johan.
Kunden i stolen og i speilet var ferdig. Han reiste seg og han betalte.
Men mens dette foregikk, kom det en herremann inn døra til barbersalongen, tok et raskt overblikk over kundene som satt og såg og venta på burt, og så gikk han rett bort til barberstolen og satte seg til rette i det han raskt kasta et blikk på armbåndsuret sitt.
Barber Larsen, med det demokratiske sinnelaget, hadde imidlertid raskt oppfatta ka som hadde skjedd.
Han sa: «Ka skal ditte bety? Det va’ no vel ikkje din tur no, vet e’?
Disse gutane va’ før de’!»
Skoleinspektøren: «Ja, men jeg er skoleinspektør Heien, Severin Heien. Jeg har mye å gjøre. Jeg har ikke tid til å vente. Disse guttene har bare seg selv å tenke på. Jeg er som sagt skoleinspektør her i byen.»
«Mye å gjøre, mye å gjøre.» Barber Larsen smakte på orda. «Ja, det kan godt hende du har, men det har disse gutane også. Først e’ det skolen, så e’ det hjem og gå ærend, så skal den eine passe løperguttjobben, han som sitte lengst til høyre skal levere avise og
så er det en som må sette på potetene før faren kommer hjem fra Liaaen.»
«Og så er det ditte med lekse!» tilføyde Larsen med ettertrykk. «Skoleinspektøren må huske på dem også!»
Skoleinspektør Heien ser hastig på klokka: «Ja, men....»
Barber Larsen: «E’ vet ’kje nåkke anna råd enn du får spørre karane om det e’ ok at du stjele burten fra dem.»
Heien flakker med blikket et sekund eller to og så spør han: «Ja, er det noen av dere som har noe imot at jeg blir klipt før dere?»
Det blir ei lita pause. Så kommer det mumlende fra et par av dem: «Nei, det hasta vel ikkje.......»
Barber Larsen: «Å, du må nok spørre dem hver for seg. Sånn kollektiv spørring og svar e’ ‘kje mykje verdt, nei.»
Skoleinspektør Heien måtte pent nødt til å ta spørsmålsrunda individuelt. Alle svarte selvfølgelig «ja».
Når den siste hadde svart «ja», så skoleinspektøren på klokka si, og gjorde en utålmodig bevegelse med handa mot hodet sitt: Det var bare for barberen å sette i gang!
Barber Larsen for sin del nøt seieren sin, i alle fall sin h a l v e seier. Det var vel for mye å vente at han skulle få gutane til å si «nei» når de blei spurt som de blei. Men Barber Aksel Larsen hadde i hvert fall fått vist at folk ikke bare måtte tro dei var nåkke og skulle ha spesialbehandling fordi de var blitt skoleinspektør.