Sponlandbutikken
Sponlandbutikken selger fotografisk utstyr og alt som følger med det. Det regner de med å ha begynt med i 1907. Og det har de fortsatt med heilt til denne dag, da vi skriver 28. februar 2024.
De har holdt sin sti rein, som vi sier. De har ikkje blanda andre varesorter inn i assortimentet sitt, så som banan, varme pølser, strømpestrikk, hummer og kanari. Det vil si, de har holdt seg til det de har tatt mål av seg til å kunne.
Den første Sponland
Kirkegategutten, nå for tida spillende ei sentral rolle på Aalesunds Museum, Kjell Skorgevik, har skrevet en klassiker av ei bok, «Fotografer i glassplatenes tid» (1985). Og i den kan vi få vite alt vi trenger å vite om de gamle fotografene i Ålesund.
Den første Sponland som kom til Ålesund, forteller Skorgevik, het Johannes Sponland. Han var trønder, utlært fotograf, fagmann altså, og la grunnlaget for den solide butikken.
Det grunnlaget var no egentlig lagt fra før, i og med at Sponland fortsatte den fotografforretninga som nordlendingen Eckroll Stamsvik, allerede hadde starta litt lenger oppe i Løvenvoldgata, nærmere bestemt i Løvenvoldgata 6. (E. Stamsvik hadde forresten starta så tidlig som da det fortsatt het Erichsenbakken, før bakken blei døpt Løvenvoldgata etter Bybrannen.)
Johannes Sponland var det som – etter nåkken år på den adressa som E. Stamsvik hadde holdt til på - flytta fotografforretninga ned på hjørnet i Løvenvoldgata 2 (1933). Og slik blei Sponlandhjørnet skapt!
Arvefølgen
Den eldste fotograf Sponland i Ålesund ble en forholdsvis gammel mann. Han var født i 1881 og levde til 1962.
Da hadde sønnen Olav overtatt forretninga, som omfatta salg fotografisk utstyr. Det var altså slutt på såkalt atelier-fotografering og fotolaboratorium.
Sønnen til Olav, Jan Sponland, fulgte i sin fars fotspor. Han og den livlige og blide kona hans, Toril, leverte varene til glade kunder som følte de fikk nåkke ekstra på kjøpet ved å bli så godt behandla som de blei, på Sponlandhjørnet.
Men så var det ingen i Sponlandfamilien som orka og drive butikken videre. Dermed blei det snakk om enten avvikling eller det kunne bli salg av den velrennomerte fotobutikken.
Fire kjekke ungdommer
Det blei selvfølgelig salg.
Først var det Leiv Kåre Johannessen som kjøpte i året 2000. Men han solgte etter fire år.
Da sto de kjekke ungdommene med fremtida foran seg, klar til å overta: Arvid Abrahamsen, Marit Brunstad, Bjørn Larsen og Mariann Runde. Alle tre velkjente i fotografkretser.
Dette skjedde altså i 2004. Siden den gang er tre av de fire gått ut av kompaniskapet. Nå er det bare Marit Brunstad som er sjefen på Sponlandhjørnet og ho gjør som kjent ingen skam på butikken!
Kneppet på Sponlandbutikken
Det er de forunderligste ting som henger igjen fra enkelte butikker i byen. Så som kneppet på Sponlandbutikken.
Jo, det var slik da, at broderen og undertegnede hadde gått på byen for å kjøpe fotoapparat for konfirmasjonspengane mine. No kom vi endelig til Sponland etter ei granskende byrunde til omtrent de ti forskjellige forretningene som solgte fotoutstyr i byen.
Vi blei ekspedert av han Sponland sjøl. Det var den midterste av Sponlandane, kan du si. Han het Olav og kunne se ut som en jænki i påkledning og væremåte: I korterma skjorte, slips og slipsnål, ulastelig press i buksene, brune velpussa sko, tygde tyggegummi på en diskret måte (det var bare så vidt vi såg at han tygde), håret til en hver tid glattkjemma og med ei snorrett reik på høyre side.
Broderen, som hadde talegavene i orden allerede på denne tida, brakte frem ærendet vårt: Et passelig fotografiapparat til å ha rundt nakken og ta bilder med.
Han Sponland ga seg forunderlig god tid med de to unge kundene. Han plukka ned fra hyllene en fire-fem fotoapparat og demonstrerte med stor fingerferdighet kor lettvinte alle var, han brukte ord som «lukker» og «eksponeringstid» og broderen nikka og lot som han forsto, enda han forsto ‘kje den tævå, han heller.
Og så mot slutten av denne tryllekunstneraktige demonstrasjonen, kommer vi til dette med det lille eller store kneppet: Han Olav Sponland strakte seg så han sto på tå i de nypussa skona, rakk så vidt opp på øverste hylle og nappa med seg et flatt fotoapparat. Det la han på disken foran seg. «Se her,» sa han. Så trykte han på en knapp på det flate apparatet, det lød et tydelig knepp idet han trykte, og frem sprang det en svart, avlang liten pose. Han slo sammen apparatet igjen, trykte igjen på knappen, det lød det samme tydelige kneppet, og igjen kom posen frem. «Ditta va’ belgen,» sa Sponland. «Belgen,» sa broderen. «Hørte du det?»
Ja, visst hørte e’ det. Men det e’ hørte mye bedre var kneppet. Det avvæpnende kneppet.
Vi kjøpte selvfølgelig akkurat det apparatet. De var sikkert like gode apparat de andre, men de var uten knepp. Kneppet tok fullstendig rotta på konfirmanten. Han var solgt. Han var verken musikalsk eller særlig begava på andre måter heller, men kneppet hørte han - og falt han for.
Han fikk fullt av vann i munnen første gang han hørte kneppet. Og siden, ja, så å si kver gang han går forbi Sponlandhjørnet lyder kneppet, svakt eller sterkt, men stadig lyder kneppet i hodet hans som en tørr musikk. Og om ikkje akkurat munnen blir full av det, så sørger gjenlyden av kneppet at han får litt ekstra vann i munnen kver gang...