Så lenge nåkken orker
Svaret på spørsmålet er vel omtrent som så at det går bra, så lenge nåkken orker å gjøre jobben som skal til. Det kreves litt pass og pleie, og viktig er at det blir betalt for kostnadene med å ha ei grav med gravstøtte stående.
Dette er nåkke som de som steller med gravene og kirkegårdene, rett som det er står overfor.
Plutselig aktuelt
Og nå er spørsmålet igjen blitt aktuelt: Grava til kunstmaler i Ålesund, Jonas Peson, står i fare for å bli sletta.
Det er ikke meint som bebreidelse mot nåkken om så skulle skje, men det ville være beklagelig.
Kem var Jonas Peson?
Tida har gått så fort i det siste, inntrykka blir så mange og sterke at det lett kan gå at vi glemmer en skarve kunstmaler. Også et kunstnerskap er under forvandlingens lov, vet vi.
Så derfor følger her nåkken linjer om Jonas Peson, til oppfrisking av hukommelsen:
Jonas Peson (1887-1952) het opprinnelig Johan Alfred Pettersson og var fra Helsingfors i Finnland. Han viste tidlig begavelse i tegning og maling, søkte utdannelse i kunst og blei etterhvert en anerkjent kunstner. Men som den urolige sjel han var, reiste han utenlands og kom også til Ålesund via Molde og Kristiansund. Han meinte Ålesund ga bedre livsvilkår for den som prøvde å leve av kunsten sin.
I slutten av 1920-åra hadde han etablert seg i Ålesund, og her fortsatte han med stor iherdighet og energi malerkarrieren sin. Foruten hundrevis av oljemaleri og tusenvis av akvareller, tegninger og skisser, dekorerte han tallrike kirker og forsamlingshus. Han skreiv om kunst i aviser og blad og han hadde i mange år skole for tegne- og maleglade voksne og ungdommer i byen og på distriktet.
Jonas Peson gjorde kunsten tilgjengelig for folk flest. Han folkeliggjorde kunsten og han lærte folk å se omgivelsene sine.
Minnes gjennom bilda
Pesons eneste datter Greta, gift i Canada, og venner av Peson ved Turid Hopland Fladmark, tok seg av grava til maleren. Nå er de også blitt eldre, og det er ikke sikkert kor lenge de kan fortsette.
Men så lenge bilda til Peson får henge på vegger i stuene til folk og ellers der bilder bruker å henge, kan vi håpe på at denne kunstneren ikke er heilt glemt. Imidlertid er det nok bare å se i øynene at med tida, så vil det være færre og færre som forbinder noe med ham.
For vi har en lei tendens til å glemme. Og «vi» er jo det kollektive fellesskapet, «vi» er den offentlige hukommelse.
Har vi råd?
Spørsmålet er da om vi har råd til å i k k e glemme? Det vil si om vi har råd til hukommelse – offentlig hukommelse?
For den offentlige hukommelse – representert av kommunen - vil nemlig komme til å koste nåkken kroner. Den kan for eksempel koste det vi måtte ha til utlegg for små eller store minnesmerker og vedlikehold av disse.
Og det er vel det det kokes ned til i denne anledninga. Er en av våre kunstnere, som ha betydd så mye for kunsten i Ålesund og på Sunnmøre som Jonas Peson, verdt å bli hedra med at en eller anna offentlig instans tar på seg oppgava med å holde hans minne oppe - enda ei stund?