Ei slik setning som den vi begynner med i dag, ville for en femti-seksti år siden blitt sett på som fullstendig unødvendig å bruke plass på. For alle visste jo kor «Betania» lå og ka huset blei brukt til.
Men slik er det ikke no for tida.
«Betania» i dag
Huset – Steinvågvegen 29 – blei i 1985 ombygd til en hjelpestasjon for rusavhengige. Det var Møre og Romsdal krets av Blå Kors som sto som regissør for det nyttige anlegget - og det gjør Blå Kors fremdeles.
Til anlegget hører også et nybygg rett i øst for gamlebygget. Det er et moderne, lite bygg, forsiktig tilpassa den eldste bygninga.
Til sammen utgjør de to enhetene et vakkert knippe trehusbebyggelse.
Gamle «Betania»
Det første «Betania» er ett av de mange kristelige forsamlingshusa i Ålesund. Vi kan si det er en avlegger av Bedehuset i Kipervikgata, bygd og drevet av Ålesund Indremisjon.
Bygginga skjedde i 1924. Det bærer altså mot 100-årsjubileum for huset.
I 1924 var det tetna til med folk og hus, her vest i byen. Og det var i beste kristne misjonstradisjon at det skulle komme et forsamlingshus også. Til oppbyggelse og åndelig inspirasjon, slik at Ordet kunne ha en bolig så nært folket som mulig.
«Nådens hus»
Navnet «Betania» var det styret i Indremisjonen som bestemte. Det er et bibelsk navn og kan kanskje betyr «Nådens hus».
Indremisjonen i Ålesund fylte 75 år i 1943 og ga i den anledning ut et skrift. Der heter det blant anna om «Betania»: «...at Guds nåde alltid i rikelig mål måtte hvile over huset og den virksomhet som der til enhver tid skal foregå.»
I samme kilde nevnes det også at bygginga av huset tok godt over sju måneder. Innvielsen fant sted den 19. oktober 1924.
Fravær av bilder
Det har dessverre vært umulig å skaffe bilder fra «Betania» - innvendig. Ja, bortsett fra det eine, det av den såkalte «Hobbyforeninga», som sto her på Krakkesida tidligere i år. (For øvrig to ganger, 24. august og 31. august.)
Ka som gjør at det fins så få bilder fra «Betania», er ikke så lett å svare på. Det kan være alt - fra mangel på fotoapparat til
overbevisninga om at på «Betania» va’ ‘kje der nåkke å ta bilde av ...