Hjemme i Kirkegata 53 sa vi alltid burt. «Dåkke må passe på burten dåkka, gutunga!» sa moderen til de to gutane sine.

Ho hadde grunn til å formane oss på denne måten, spesielt når vi hadde stått i melkekø på meieribolaget i nabohuset og ikke blitt ekspedert etter en drøy halvtime. «Dåkke passa ‘kje burten dåkka. Det må dåkke gjere sjøl. Det e’ det ingen so gjer for dåkke.»

Det kunne no gå mye mer enn en halvtime viss vi kom i verste rusjet i tre-tida og alle de feite madammene i alle hus i nabolaget kom samtidig og vi sto og blei flatklemra mellom seks stykker av dem. Alle hadde det like travelt med å komme seg hjem til de sultne, snørrete ungene sine samt en aggressiv mann som forlangte middagen ferdig på bordet så snart han hadde slengt ræva nedpå kjøkkenkrakken.

Ho Mina var ei av de tre som ekspederte i den travleste tida. Ho var lita og rund, hadde to røde flekker på begge kinna, og sa «Værsågod, neste! E’ må ta dåkke etter burt.» Ho virka rett og slett snill der ho svinsa i kvite gevanter mellom melkekara som sto på rekke og rad langs bakveggen i meieriutsalget. Det var kjekkest å bli ekspedert av ho Mina.

No var det fru Åsebøs burt og like etter var det fru Rekdalsbakke som hadde burt og der igjen var det fru Andresens og fru Solstrands, Hansens og Pettersens burt. Og så var det kanskje den minste av Grytten-ungane som hadde burt, men han var blitt så pressa av kvinnebryst og kne og lår at han hadde mista pusten og klarte ikke å få frem en lyd, så burten gikk til fru Evensen som til og med bodde heilt inn med kirka og skulle egentlig ha holdt seg til meieriutsalget nede Kirkebakken.

Alle syntes de hadde det travelt. De sto med spannene klar. To liter søt i den eine, en liter sur i den andre, og de som gjerne ville fortelle om velstand: Ei spann til en kvart liter fløte, ei spann som romma det femdoble.

Det kunne være en kamp for en gutjævel å komme frem gjennom den kompakte folkemengden. Han blei skjøve frem og tilbake, av og til kom draget av folk mot ham fra alle sider, så han mista bakkekontakten og følte seg løfta opp i lufta. Folk ville frem mot disken, så det var bare å trenge seg på. Men en åtte års gammel yngling kunne det ikke bli tatt hensyn til. Han fikk klare seg sjøl som best han kunne.

No var det endelig kommet så langt at han var begynt å løfte frem trelitersspanna til ho Mina bak disken. Det var blitt hanna burt. «Ja, no e’ det visst din sin tur,» sa ho Mina nesten mildt og tok imot spanna.

Men i samme øyeblikk hadde gjøken kakla seg vei fra butikkdøra, tvers gjennom folkestimmelen og rett frem til disken: Fru Arnesen fra Giskegata hadde inntatt meieriet. Der sto ho plutselig i full mundur, rødpudra fra øre til øre, med oppstoppernase så det gikk an å se rett inn i det indre av det tomme haudet hennes, fire griske dobbelthaker bula seg nedover mot de oppblåste brysta og øynene sto som to svarte knapper som holdt på å sprette ut av festa.

«Endelig blei det min tur!» skvaldra ho. «No har e’ venta lenge nok!»

«Ja, men det var no dinne gutten her, først,» sa ho Mina like mildt som i sted.

«Dinna guttongen har tid til å vente. Vi som e’ voksne folk har lært oss til å vente på burtane våra,» sa kjerringa fra Giskegata. «Det må han osså venne seg te’.»

«Men no va’ det nettopp hanna burt....», forsøkte Mina seg.

«Ja, e’ sto her då du kom inn.....»,kom det forsiktig fra gutten.

Men da hylte kjerringa:«Kaffor nåkke!? Svara du voksne folk også, din slask! Fins det ikkje foreldre lenger så kan oppdra slike jyplinga, lenger?»

Kjerringa fra Giskegata følte seg forbigått og nedtrakka. Ho fortsatte å skjenne og bruke seg, ho blei så opptrekt at ho glemte koffor ho i det heile tatt var kommet på meieriet og forlot butikken bablende og hylende over livets tragiske forløp.

Men ho Mina hadde ikke latt seg vippe av pinnen. Mildt men bestemt målte ho opp to liter søt og en liter sur og tok imot pengane med en liten krusning av et smil.

Og gutten syntes at folkemengden skilte seg og ga ham plass på veien fra disken og bort til utgangsdøra. Han var gutten som hadde utført oppdraget for mora. Han hadde gjort det med seier.

Han var gutten som hadde passa burten sin.