«Det va’ nåkke greier....det va’ for lenge siden i steinaldertida, det va’ et kvinnfolk så het Magnhild åsså en type så dei kalte Villmannen. Dei satt inne i et bur med han Villmannen og spilte Ludo. Dei hadde forskjellige slags bur den gangen åsså endå kaninane va’ visst ikkje kommet hit te landet – for det va vel her i landet, i Norge, både Villmannen og ho Magnhild bodde.

Åsså mens det at dei satt der då og spilla, så bjynte ho Magnhild plusselig og hyle og skrike å bære se’. «Ka du skrike for, då?» spurte Villmannen. «Har e’ gjort de’ nåkke eller?»

«Nei, det e’ kje det. Men e’ e’ så redd for at det kommer te’ å gå gale når vi ska’ ut og ri,» sa o’ Magnhild. Dei hadde nemlig avtalt det, at dei skulle ut og ri.  «Du må huske på at vi ska’ over dinna høye broa,» sa o’ Magnhild. «Broa e’ sikkert like høy som Steinvågsbroa. Hesten min kommer sikkert te’ å stomple og så fære e’ på haudet i Steinvågsundet. Å e’ e’ ‘kje så sikker på om e’ klare å svømme heller.»

«Nei, ditta ska’ ‘kje du være redd for,» sa Villmannen. «E’ ska’ stå der med gjengen min og passe på at du kommer de’ sikkert over. Bare ta det kuli! Det e’ iallfall ikkje nåkke å grine for.»

Ja, så ridde dei av gårde,då. Og jammen gikk det ikkje slik ho Magnhild var redd for: Då dei kom omtrent midt utpå broa, stompla hesten og ho Magnhild som ridde på han, for som ei kule gjennom lufta og på haudet rett i elva. Og der blei ho liggende å plaske heilt te’ ho gikk under.

Men då fikk Villmannen fart på se’. Dåkke skulla sett han! Han hadde jo betalt gjengen for å passe på o’, og så gikk o’ på haudet i elva allikavel mens dei sto og såg på. «Ditta va’ knølete gjort!» ropte han. «Og ditta ska’ dåkke ha betaling for?? Komme’ ‘kje på tale!»

Villmannen va’ rett og slett forbanna på dem, men det va’ kje hjelp i nåkke av det han sa for dei skjønte at ingen hadde nubbetjangs te’ å redd’ ‘o.... E’ tror forresten at ho Magnhild antagelig ikkje kunne å svømme....

Men så kom Villmannen på nåkke: Han va’ jækli god å spille på harpe – ......ja, harpe e’ akkurat som en gitar med mange strenga på, en svær gitar så står på golvet....Villmannen hadde gått og lært å spille og han kunne spille slik at folk besvimte av det og nåkken trodde dei kom te’ å daue av det, men nåkke så va’ så rart, va’ at  nåkken livna oppigjen åsså, bare av spillinga hanna. Viss han fikk tak i harpå, skulle dei få høre og så skulle dei få se.

Det va’ bare det at harpå hanna lå hjemme med han og han kunne ikkje bare stikke å hente ho. E’ tenke det va’ for han måtte passe på viss ho Magnhild dukka oppigjen fra elva, så måtte han vær’ der. Så derfor sa han til en i gjengen som han brukte å være kompis med: «Stikk og hent harpå mi! Og se å få med de’ beina! O’ ligg’ under senga.»

Kompisen spurta av gårde i ei viss fart. Fikk tak i harpå og fikk levert ho te’ Villmannen.

Og Villmannen te’ å spille.

Og no bjynte det å skje allså. Villmannen slo på harpå så gnistrane fauk og Nøkken, som va’ den største underjordiske banditten av alle,  klarte ikkje å holde på ho Magnhild, så ho sleit se’ laus og kom levende opp igjen på jordas overflate.

Og så viste det seg det at det va’ ‘kje bare ho Magnhild Nøkken hadde kverka. Fra før hadde han tatt med se’ to av søstrene henna også og dei åsså livna oppigjen sammens med ho Magnhild.

Ditta va’ stor stas for Villmannen. No druste han på harpå bare så det sang i ho. Åsså sa han at det var bra at nåkken hadde ei slik harpe, åsså at nåkken kunne å spille på ‘o. Då kunne dei klare å stoppe kjeften på ken som helst, til og med på Nøkken, så var så stor i kjeften. Han va’ jo en jævla banditt dinna Nøkken, dåkke kan jo bare se på bildet av han midt oppe på veggen. E’ vedda på at han som har laga bildet må ha sett han Nøkken, så han visste korsen han skulle være. Men moderen...ja, mora mi allså -  ho brukte å si at han Nøkken ligna nifst på en fyr som gikk så mykkje på dans på Arbeideren før i tida. Kanskje maleren hadde sett h a n?

D’ e’ klart at Villmannen va’ glad. Han hadde jo knerta han Nøkken. Vi ser det på bildet der han ligge med bar overkropp og gispa, lang og sleip og tynn så det går an å telle brystbeina hanna. Det e‘kje mykkje om ‘an, gitt! Villmannen og kvinnfolka hanna står ved siden av han og smile lurt, men de’ ‘kje sikkert dei skjønne at det va’ spillinga te’ Villmannen som gjorde at Nøkken fikk se’ en krafti en på tyggå og vel så  d e t. Antagelig besvimte han først av spillinga, og menst han ligge der og e’ besvimt, går nåkken av gjengen te Villmannen frem og stikke spyda sine inn i brystkasså på ‘an. Du vet, då hadd’  ikkje  h a n  tjangs mer.

Heilt te slutt då så står det to stykke og prata – en type og et kvinnfolk. Han typen kunne ikkje være Villmannen for dei snakka om han. Då sa en a’ dem: Flott at kvinnfolk får slike sønna som Villmannen. Alså «får» betyr at det e’ flott at kvinnfolka kan bli mor te slike sønna som Villmannen. Åsså svare ho: Endå flottere e’ det for den som får slike sønna....ja, får...får dei te kjæreste og greier........»

Harald Grytten

Tidligere garderobevakt på Arbeideren