Flere byrom
Ute på Steinvågsbakken var der et stort byrom. Ikke akkurat innreda for formålet, men der var jo en murkant å sitte på og ei lita bot av gress til å spille knivspill på, anledning til å spille lappis og anledning til å diskutere politikk for dem som følte trang til d e t.
På Florvågvervet var der heller ingen i n n r e d n i n g som kunne innby til rekreasjon for folk i nabolaget og fra andre fjerntliggende nabolag slik som Steinvågvegen og Giskegata. Men her var det samling om «styggemannskort» og pengespill spesielt på fredagsettermiddagene. (Fredag var lønningsdag!) Ungdommene sto i utkanten og kasta stjålne blikk mot kortspillerane og prøvde å røyke, mens ungane holdt på å seile båt langs kaikanten fem meter unna.
Lenger inne i byen var det også byrom, selvfølgelig. På Sankten var ett av dem. Der va’ ‘kje nåkke å sitte på som var beregna til sitting, men det gikk an å samles der, og stå med ryggen mot rør-rekkverket, ha lukta fra pissoaren i nasen og ha havna bakom og trafikken foran deg. Der kunne du stå og tenke/ holde kjeft/snakke med sidemannen/-kvinnen og føle at du var med i bylivet fra en passelig avsondra plass - midt i byrommet.
«Rutå»
Men kanskje var Rutebilstasjonen – «Rutå» - det best kjente byrommet i byen? Det hadde en fabelaktig tiltrekning på store deler av byens borgere: Ungdommen. På «Rutå» kunne de samles til diskusjon med påfølgende håndgemeng, mens den hatte- og kappebekledte del av byens borgere sto og uffa seg over den ungdommelige, halsløse framferd.
(Det spørs forresten om ikke Rutebilstasjonen har befesta sin posisjon som byrom i våre dager også. Det er jo her folk samles fra alle kanter av distriktet, og det er ikke b a r e ruteavganger som diskuteres. Nåkken har nok med å sitte og se og snike seg til å studere hverandre, nettopp det som bruker å være en hovedbeskjeftigelse i de moderne byromma.)
Kom av seg sjøl
Ja, der var mangt anna som også var byrom, alt fra avsatsen av sement foran inngangsdøra til John Walderhaugs bakeri og konditori i Kirkegata 51 (vel å merke etter klokka sju om kvelden!) til Kiperviktorget.
Få av disse plassene var det nåkken som hadde beregna til å være byrom. Men de blei det.
En formastelig tanke
Og det er da man tenker denne formastelige tanken: Det kan se ut som byromma i si tid kom av seg sjøl, uten kommunal veiledning og anna offentlig innblanding.
Men det er klart at sånt ikke kan være lett å innse, så derfor må nåkken finne opp plassene på nytt og gi dem en ny betegnelse. Det holder ikke å kalle dem møteplasser, torg eller en plass å sette seg ned på og ta det litt med ro. Det høres ikke særlig u r b a n t ut, nei.
Og sånt fikk heller ingen betaling for, mens et byrom er visst verdt nåkken millioner ... !?