Bygninga vi tenker på er den som heter Landstrømanlegget. Nåkken bruker et anna navn på anlegget, et uoffisielt et, men ganske høvelig i grunnen – høvelig i alle fall for den som har et litt ironisk sinnelag.
Pent eller stygt
Det som skal ligge fremfor øynene til temmelig mange i temmelig mange år – slik som ei bygning bruker å gjøre i Ålesund – må finne seg i at folk reagerer og spør seg om bygninga er pen eller stygg. Nåkken gjør det i sitt stille sinn, som det heter, andre bjeffer det ut av seg så det lyder fra landsende til landsende.
Som antyda er det jo meininga at bygninga skal stå ei stund. Og den skal forskjønne eller forderve miljøet vårt heile tida. Derfor må vi være i vår fulle rett til å spørre om bygningene er fine eller stygge.
Et skuldertrekk eller Vanens makt
Men det er selvfølgelig lov å trekke på skuldrene. De som gjør det, tenker antakelig slik at det blir like galt uansett ka vi meiner eller ikkje meiner. De har vel en tanke om at dette med stygt eller pent, må vi overlate til ekspertene, og så får vi håpe på at alt går seg til.
For eksempel var det slik en gang her i byen at nåkken syns det ikke gikk an å leve med det fæle rådhuset de skulle til å bygge i 1975. Men de samme folka går no rundt og priser det flotte rådhuset vi har her i byen!
Det er vel dette som kalles vanens makt?
Stygge rykter
Men så var det navnet på det nye Landstrømanlegget: Dåkke har vel hørt «siste rykte på byen» om det? Jo, vi har så vidt snappa opp at nåkken syns Landstrømanlegget har visse likheter med ei berømt bygning lenger inne i byen, i «gamle dager», inne i Ysteneset. Der lå «Dallaren», endestasjonen for byfolks ekskrementer. «Dallaren» hadde ei form som kunne minne om forma på Landstrømsanlegget. Fargen på «Dallaren» var riktig nok en annen, men Landstrømanleggets brunfarge passer bedre.....om dåkke forstår...?
Men til dem som går og bærer slikt ondsinna sludder til torgs, må det være på sin plass å si som vi sa før i tida, og som enkelte fortsetter med å si: «Gå sta og vask munnen dåkka!»